Skjerpet kamp om begravelsene

Bare om lag halvparten av barna blir døpt i folkekirken. Litt over halvparten av 15 åringene blir konfirmert og kun 40 prosent av de som gifter seg, gjør det i et kirkehus. Folkekirken beveger seg mot en «50 prosent-kirke», selv om 69 prosent fortsatt er medlemmer.

I århundrer har Den norske kirke hatt et nesten-monopol på begravelser. Nå er kirken i ferd med å miste grepet når livet tar slutt. Antallet kirkelige begravelser synker med en prosent eller to år for år.  

I 2017 gjennomførte Human Etisk Forbund en undersøkelse som viste at bare 50 prosent ønsker en kirkelig gravferd.

Vi lever i selvbestemmelsens tid. Vi har til og med innført fritt behandlingsvalg. For den som har tjenester å tilby gjelder det å tilpasse seg det markedet vil ha. For kunden har alltid rett.

Slik trenger ikke en monopolbedrift å tenke. Slik har ikke Den norske kirke måttet tenke tidligere heller. Nå må den det.

Det mener i alle fall en del i kirkeledelsen.

En begravelse er en type gudstjeneste der en liturgi skal følges. De pårørende kan få velge salmer, passende musikk og holde minnetale, hvis de ikke gir momenter til presten som holder talen.

Mens de i Drammen tenker at det bør være mulig for menighetene å tjene noen kroner på at medlemmene dør, er de fleste menighetene opptatt av at alt som skjer i kirkelig regi, må være gratis.

Det er ikke mulig å kutte ut forkynnelse, lesing fra Bibelen og velsignelsen. Liturgien bæres opp av troen på det evige liv. En begravelse framstår som en samling av troende.

Så når den som skal begraves ikke var en troende, og de pårørende heller ikke regner seg som nevneverdig troende, kan en kirkelig begravelse oppleves som fremmed.

Noen prester og kirkeledere er opptatt av å komme folk i møte.

De ønsker at kirken tilpasser seg for å beholde den posisjonen kirken har hatt i århundrer. De vil definere begravelsen som de pårørendes arrangement og la prestens oppgave bli å bidra slik de pårørende ønsker, innenfor visse grenser riktignok.

For noen år siden gikk det for langt når det gjaldt vigsler. Nå stiller ikke lenger en prest opp for å vie et ektepar i en telefonkiosk.

For Den norske kirke gjelder det samme som for andre tjenesteleverandører. Vil en beholde sin markedsandel, må en tilpasse seg markedets krav og forventninger.

Det er ikke uten videre enkelt for en verdiforankret virksomhet.

En kan tilpasse seg så sterkt at budskapet blir utvannet og profilen utydelig.

Noen mener Den norske kirke er på full fart ned i denne grøfta. Derfor vil de ha forskansning framfor tilpasning. De vil at kirken skal være tydelig, så får folk si ja eller nei.

I dag er det slik at trossamfunnene kun har ansvar for selve begravelseseremonien. Alt det andre som skal skje når noen dør, tar begravelsesbyråene seg av. Det er som regel de som først blir kontaktet av sykehus, sykehjem eller pårørende.

Noen slår til lyd for at pårørende bør ringe kirken først.  Ideen om en døgnbemannet telefon på landsbasis der pårørende kan få svar på sine spørsmål og oppfølging av en lokal prest, er lansert. Da vil kirken kunne ta hånd om kommunikasjonen med pårørende fra A til Å.

Når begravelsesbyråene blir første kontakt, baserer de seg på full valgfrihet for pårørende. Kirken er bekymret for at stadig flere vil velge bort kirkelig begravelse selv om det ikke koster noe ekstra.

Begravelsesbyråer er grei butikk. Her blir ikke kundene borte. Noen har riktignok fått koronastøtte på grunn av omsetningssvikt. Når influensasesongene uteblir, merkes det på pågangen.

Det er mer penger å tjene om en effektiviserer driften.

Det mener i alle fall Verd Gravferd. De er eid av startup-hubben Askeladden & Co som har vært involvert i Cutters og Dr. Dropin som leverer henholdsvis billig hårklipp og legesjekk.

Hos Verd Gravferd ordnes det meste på nett.

«Uten seremoni» koster 9 500 kr. Vil en ha en personlig tilpasset seremoni koster det 29 000. Og noen tusen mindre om en satser på standardutgaven til Den norske kirke.

Trenger en ikke en prest, stiller Verd med en seremonimester hvis ingen i familiene vil påta seg oppgaven. Også de andre begravelsesbyråene skaffer det de pårørende ber om.

Prislistene blir etter hvert lengre. Noen begravelser nærmer seg et påkostet arrangement.

Hvis Den norske kirke selv tok hånd om det meste, bør det kunne bli billigere. Noen tenker at Den norske kirke bør bli best på pris på hele pakken.

Andre har sett muligheten for å tjene noen kroner på å fikse alt med begravelser. Åtte menigheter i Drammen har opprettet selskapet «Kirkelig gravferd». De sikter mot et årlig overskudd som skal utbetales til menighetene.

Målet er å ta hånd om 50 begravelser hvert år. Veien blir nok til mens de går. De må blant annet finne ut at om de vil bruke pris for å ta økte markedsandeler.

Mens de i Drammen tenker at det bør være mulig for menighetene å tjene noen kroner på at medlemmene dør, er de fleste menighetene opptatt av at alt som skjer i kirkelig regi, må være gratis.