Skattelette framfor lavlønnstillegg

Toppsjefen i NHO, Ole Erik Almlid, fikk på pukkelen fra arbeidstakerorganisasjonene i forrige uke fordi han vil legge opp til et lønnsoppgjør som gir en betydelig reallønnsnedgang.

SSB regner med en prisvekst i år på 2,8 prosent. Da må for all del ikke lønnsveksten bli på mer enn 2,2 prosent, mener NHO.

De minner om at lønningene i Norge er betydelig høyere enn i utenlandske bedrifter vi konkurrerer med.

Fungerende LO-leder, Peggy Hessen Følsvik, krever at kjøpekraften opprettholdes, altså en lønnsvekst på 2,8 prosent.

Verken LO eller NHO vil ha en streik i år. Det bør ligge an til enighet om et lønnstillegg på rundt 2,5 prosent. 

Det klarer industrien å leve godt med, for 2020 har for de fleste blitt et brukbart år, koronapandemien til tross.

Det er verre for bedriftene innen transport, restauranter, kultur og reiseliv. Her er mange slått til jorden og så å si alle er i knestående. Her er det ikke rom for lønnstillegg.

Innen disse bransjene er det vanligvis lite å hente i lokale oppgjør. Arbeidstakerne kan som regel ikke regne med mer enn de får i sentrale tillegg.

For å kompensere for manglende lokale tillegg, ender de sentrale lønnsoppgjørene som regel opp med et lavlønnstillegg.

LO er opptatt av høye lavlønnstillegg, NHO holder igjen så godt det lar seg gjøre. Det vil de i alle fall gjøre i år når «lavtlønnsbedrifter» i hopetall står på konkursens rand.

Koronapandemien har ført til at de økonomiske forskjellene i samfunnet har økt. Det kan argumenteres for at lønnsoppgjøret ikke bør bidra til at forskjellene øker ytterligere.

Det vil skje om det ikke gis et betydelig lavlønnstillegg.

Politikerne har ansvar når koronapandemien har skapt økende forskjeller i samfunnet

Lønn avgjøres ut fra hva et marked tåler og hvor hardt ansatte står på kravene om økt lønn.

Det er partene i arbeidslivet som forhandler. Staten griper først inn om det blir en streik som truer liv og helse.

Politikerne har imidlertid et ansvar for samfunnsutviklingen, ikke minst når koronapandemien har skapt økende forskjeller i samfunnet

Regjeringen nedsatte på forsommeren i fjor et utvalg under ledelse av Jon Gunnar Pedersen, som skal vurdere de økonomiske og samfunnsmessige konsekvensene av koronapandemien.

De har alt levert en delrapport i tilknytningen til Perspektivmeldingen. Utvalget foreslår å redusere skatten på lavere inntekter.

Det vil være et håndslag til de som har blitt rammet hardest under koronaen og stimulere til vekst og økt sysselsetting. Det vil også kompensere for et dårlig lønnsoppgjør.

Pedersen-utvalget vil øke skatten på bolig for å finansiere skattelettelse til de lavtlønnede.

Poenget er at markedet ikke kan kompensere for de varige økte forskjellene som koronapandemien har skapt. Da må politikerne bidra med omfordeling. Lavere skatt for de lavlønnede og noen kroner mer i skatt for de som eier boliger i «mange millioners-klassen».

Pedersen-utvalget vil øke skatten på bolig for å finansiere skattelettelse til de lavtlønnede.

Ole Erik Almlid har fått særdeles harde angrep fra lærerhold for at han går inn for nedgang i reallønnen.

Lærere argumenterer for at de har stått på under koronakrisen, men at de ikke er blitt kompensert for ekstra arbeid.

Det kan ikke Almlid lastes for. Han er ikke arbeidsgiver for lærerne. Det blir meningsløst å skyte på Almlid. Hans oppgave er å ivareta industrien og næringslivets interesser.

Det er politikere, ikke NHO, som har bestemt at den rammen som legges i oppgjøret mellom NHO og LO,  skal gjelde for alle arbeidstakergrupper.

Denne såkalte frontfagsmodellen gjør at det ikke blir noe ekstra å hente for lærere, sykepleiere eller andre yrkesgrupper i omsorgssektoren.

Frontfagsmodellen holder lønnskostnadene i offentlig sektor i sjakk. Men den er også et hinder for å bruke lønn som virkemiddel for å styre arbeidskraften der behovet er størst.

Frontfagsmodellen bør beholdes, men det må legges opp til en mer dynamisk lønnspolitikk styrt ut fra samfunnet behov for arbeidskraft i offentlig sektor.

I årene framover har vi behov for flere tusen nye sykepleiere. For å få flere til å utdanne seg til og jobbe som sykepleiere, bør lønnen økes ut over det en oppnår gjennom de ordinære lønnsoppgjørene.

Sykepleiere som fortsetter å jobbe etter at de har muligheter for å pensjonere seg, bør få ekstra lønn.

Det er ikke gitt at alle lærere må gis en ekstra lønnsøkning. Men det bør legges opp til større lønnsdifferensiering ut fra hvilke fag en underviser i og hvor mange elever en lærer har ansvaret for.

Det er mangel på kvalifisert arbeidskraft i skolen. Det tilsier ekstra lønnstillegg for lærere som fortsetter i jobben etter de har mulighet for å gå av med AFP.

Frontfagsmodellen bør beholdes, men det må legges opp til en mer dynamisk lønnspolitikk styrt ut fra samfunnet behov for arbeidskraft i offentlig sektor.