Nederlag og bragder i politikken

Deler av venstrefløyen i KrF har sammen med en del sosialdemokrater dannet partiet Sentrum og valgt advokat Geir Lippestad som frontfigur.

De har et balansert program som store velgergrupper kan si ja og amen til.

Men spørsmålet er om Sentrum fyller et behov.

Et parti er avhengig av en interessegruppe som regner partiet som «deres» og at de makter å løfte fram saker som ikke andre partier løfter fram. En politisk fiende som stadig angriper, kan også komme godt med.

Det er krevende for et parti som plasserer seg i sentrum å skaffe seg oppmerksomhet enn om en plasserer seg godt ut på venstre eller høyrefløyen.

Geir Lippestad er en kjendis, men en nykommer på den rikspolitiske arena. Han er reflektert og med et brennende engasjement for de svake i samfunnet. Han framstår ikke som tannløs og forsiktig, er ikke utydelig og irriterende diplomatisk.

Lippestad er en god, ærlig og lyttende partileder, ingen dominerende partibygger. Det lukter ikke Carl I. Hagen der Lippestad er i nærheten.

Han er langt fra like storkjeftet, politisk smart og slagferdig som Lars Sponheim som maktet å trekke Venstre opp av grøfta de var havet i.

Derfor kan det være at Geir Lippestad ikke lykkes. Det samme kan sies om Guri Melby og Kjell Ingolf Rostad ikke lykkes.

De strever med å rydde plass til seg og selv og sitt sentrumsorienterte parti i det stadig mer polariserte terreng politikere må bevege seg i.

Det er krevende å slå til venstre en dag og til høyre en annen og insistere på at det er best å befinne seg i sentrum.

I Danmark forsøker tidligere statsminister for Venstre, Lars Løkke Rasmussen, å skrive seg inn i historien som statsministeren som vraket sitt eget parti og skapte et nytt.

Han meldte seg i vinter ut av Venstre fordi han ikke fikk gjennomslag for sitt linjevalg, som er å bevege seg mot venstre. Nå har han dannet Moderaterne og plassert seg i sentrum, men peker mot venstre.

For det er i sentrum den politiske makten befinner seg. Rasmussen er en smart politiker. Han kan alle knepene, mestrer det politiske spillet og forstår til fulle hvordan mediene fungerer.

Moderaterne er Rasmussens personlige prosjekt. Det er han som har bestemt programmet. Det er ham alt står og faller med.

Rasmussen framstår som en dominerende partibygger. Han vil ha han kontrollen, selv om partiet selvsagt vil utvikle en demokratisk struktur.

I 2017 ble har sett på som en ny Napoleon. Siden den tid har han fått brynt seg på en heftig folkelig motstand mot flere av reformene han har lansert.

Det er for tidlig å si om Rasmussen vil lykkes. Han har det som skal til, men spørsmålet er om han klarer å løfte fram saker som kan fungere som trekkplaster for velgerne.

Det skjer store endringer i det politiske landskapet i flere land.

I Storbritannia vinner Boris Johnson fram med sin personorienterte politikk. Labour har havnet i bakleksa.

Den største omkalfatringen har skjedd I Frankrike. Velgerne vraket stort sett de etablerte partiene og satset på Emanuel Macron som ny president.

Han dannet også sitt eget parti, La République En Marche, etter å ha vært statsråd i Francois Hollandes sosialistiske regjering.

Macron er en ener, en representant for den franske eliten. Han vant fram fordi han hadde visjoner for Frankrike og hvilken betydning landet skulle ha i Europa.

Han motsatte seg å bli puttet i bås med høyresiden eller venstresiden. Han bedyret at han var sentrumsorientert og gikk til valg på reformer som skulle komme folket og hele nasjonen til gode.

I 2017 ble han sett på som en ny Napoleon.

Siden den tid har han fått brynt seg på en heftig folkelig motstand mot flere av reformene han har lansert. Noen av dem har han måttet trekke tilbake. Og oppslutninger har falt så pass at han ikke er sikker på å bli gjenvalgt neste år.

For tiden viser HBO serien Baron Noir om kampen om presidentmakten i Frankrike.

Philippe Rickwaert er ordfører i en by nord i landet og medlem av det franske parlamentet. Han beveger seg over lovlighetens grenser for å sikre partiet inntekter. Denne feilen skal hans motstandere vite å utnytte.

Partiledelsen ofrer ham for å redde sin egen kamp for presidentmakten. Rickwaert havner i en krise både personlig og politisk. Men han bestemmer seg for å ta hevn, å komme tilbake på toppen etter å ha vært kastet ut i kulden.

Han inngår allianser med så vel politiske motstandere, med fiender og personer som har en fot innenfor den kriminelle verden.

Rickwaert har en kolossal politisk teft og et nettverk av en annen verden. Han tar risiko, driver et høyt politisk spill og kjemper seg fram alle lovlige midler.

Han vinner fram hos velgerne, fordi de opplever han som en troverdig og ekte kriger for de svakeste i samfunnet. Rickwaert våger der andre nøler.

Det ender med at han vinner presidentvalget etter en daglig kamp i flere år mot sine politiske fiender og indre demoner.

Det er mulig å nå den politiske makttoppen fra en umulig posisjon. Det spørs om det en mulig uten å ha noen av Rickwaert teft, mot og frekkhet.