Listhaug som utspillsmaskin

Det er opplest og vedtatt at Sylvi Listhaugs oppgave er å gjenreise partiet.

Frp fikk en oppslutning på 16,3 prosent ved valget i 2013 og 15,3 prosent i 2017.

Nå ligger de på rundt 10 prosent. Det er ille, for poenget med å gå ut av regjeringen i januar 2020 var å få økt oppslutningen.

Det har de på ingen måte klart. Den viktigste forklaringen er Senterpartiet og koronaen, sannsynligvis.

Den i Frp som er mest opptatt av det som har skjedd, er Carl I. Hagen. Han mener Frp må tilbake til røttene.

Med det mener han at partiet må bli som det var da han hadde styringen.

Det er en skjønn drøm. Det er like håpløst som å få tannpastaen inn i tuben igjen. For det første er ikke innvandring en sak som står høyt oppe på den politiske dagsorden. Frp har langt på vei mistet sin vinnersak.

Dessuten har Frp mistet sin uskyld. De har grepet makten, blitt et regjeringsparti og har slukt kameler i lange baner for å holde ut i regjeringsposisjonen.

Frp er blitt mer lik de andre partiene. Og de andre partiene har tatt på alvor flere av de saker og premisser Frp har kjørt fram de siste tiårene.

Under Carl I. Hagen satte Frp dagsorden. Under Siv Jensen utøver Frp politisk makt.

Harde interne stridigheter er utkjempet. Intense kamper i regjeringen er tapt eller vunnet. Gjort er gjort. Spist er spist.

Sylvi Listhaug fikk ikke utdelt nye ark og fargestifter på helgens landsmøte.

Det er ikke snakk om et nytt utgangspunkt eller en ny plattform. Men landsmøtet ga Listhaug er opplevelse av at et samlet parti står bak henne.

Selv om de i Frp er uenige om en del saker, er de enige om det som teller mest.

De har vedtatt et program paritet er overbevist om vil tiltrekke seg nye velgere eller hente velgerne de har mistet tilbake.

Det er stor forskjell på å være nestleder og partileder. Derfor kan vi komme til å se en justert utgave av Listhaug i tiden framover.

Sylvi Listhaug kommer til å bli en like sterk og dominerende leder som Hagen og Jensen. På en betingelse: Hun må klare å gi Frp økt velgeroppslutning i forhold til dagens nivå.

Hun er sterk, trygg og med nok erfaring til at hun raskt kan utnytte mulighetene partilederposisjonen gir. Hun er dessuten modig og rede til å ta en fight.

Carl I. Hagen og Siv Jensen har vært sterke ledere for Frp med rimelig god kontroll over et parti der det er flust med ukontrollerbare elementer.

Sylvi Listhaug kommer til å bli en like sterk og dominerende leder som Hagen og Jensen. På en betingelse: Hun må klare å gi Frp økt velgeroppslutning i forhold til dagens nivå.

Listhaug vil gjøre Frp til et tydeligere og mer kontroversielt parti. Hun trenger ikke ta hensyn til at Frp skal inn i regjering med Høyre til høsten. Det er lite sannsynlig.

Under Listhaugs ledelse skal Frp kjøre sin egen linje. De spisset profilen på helgens landsmøte

Frp skal markere seg sterkt mot klimatiltak som rammer folk flest, det skal føres en strammere innvandringspolitikk, det skal ikke bli mulig å søke asyl direkte på grensen, det skal kuttes kraftig i bistanden, formueskatten skal skrotes, og Frp vil ha Norge ut av Acer-samarbeidet.

Sylvi Listhaug er kjent for en provoserende retorikk. Det kan være hun begrenser seg noe når hun er blitt partileder, i alle fall i saker der det kan være delte meninger i eget parti.

Men det blir friskt nok når hun framover skal angripe dem som «brøler i klimahysteriets navn».

Frps hovedmotstander blir MDG og venstresiden. Venstre og KrF kommer Listhaug til å bry seg lite med.

Det partiet Frp ser ut til å være mest enige med, er Senterpartiet. Derfor kan ikke de bli en hovedmotstander.

Partinestor Carl I. Hagen sa på landsmøtet at han vil kjempe for å få Sp tilbake på den borgerlige siden.

De vil ha lave skatter og avgifter kombinert med økte bevilgninger til helse og gode velferdsordninger. Det lar seg ikke forene i en tid hvor oljeinntektene er på vei nedover og eldrebølgen slår inn over de offentlige budsjettene.

Det bryr ikke Listhaug seg om.

Hun svarer med at det skal kuttes på flere områder og bruker bistand som eksempel. Hun tror dessuten det blir rimeligere for det offentlige å overlate flere oppgaver til markedet og sette grenser for hva staten skal blande seg inn i.