Krise og styring av sykehusene

Helseminister Ingvild Kjerkol må belage seg på kriseledelse av sykehus-Norge, i alle fall fram til frostnettene setter inn til neste høst.

Det tar tid å reparere styringsskader i det offentlige der millionene renner i strie strømmer.

Kjerkol må jobbe til krampa tar henne for å komme på offensiven med alt som ifølge Hurdalsplattformen skal skje på sykehussektoren.

De rundt 700 millionene mer til sykehusene ut over det Erna Solbergs regjering foreslo, rekker knapt til å slukke brannene.

I avsnittet om sykehus er det listet opp hele 26 tiltak som skal iverksettes. Ingen har en prislapp. Den tid den sorg. Men det er grunn til å stille spørsmål om regjeringen skal mene så mye som de gjør i Hurdalplattformen.

Det kan virke som regjeringen har fått tvilen i seg om styringsmodellen når de har et eget punkt om at det skal utredes og klargjøres hvilke «beslutninger som skal avgjøres av helseministeren».

Det er de regionale helseforetakene som først og fremst skal utøve styringen av sykehusene. Stortinget skal vedtak budsjett og langsiktige planer.

Hvis helseministeren skal fatte noen beslutninger, skal hun innkalle til foretaksmøte.

Det er de regionale helseforetakene som opptrer som eiere og oppdragsgivere for sykehusene på vegne av Stortinget og regjeringen.

Alternativet til de fire regionale foretakene er et sykehusdirektorat som regjeringen og Stortinget kan ha styringen over slik de i dag har det over politiet, for eksempel.

Når det i Hurdalsplattformen slås fast at det skal være et føde- og barselstilbud i Kristiansund, tråkker de i helseforetakets bed. Helseforetaket mener de ikke har kompetanse og ressurser til å opprettholde dette tilbudet.

I plattformen slås det fast at det såkalte «null pluss»-alternativet for Innlandet sykehus skal utredes fullt ut. Dette er et alternativ til å bygge et nytt sykehus som Helse Sør- Øst har gått inn for.

Her blander altså regjeringen seg inn og krever en omfattende utredning enn et annet alternativ enn det sykehuseieren har gått inn for.

Den samme uklarheten om hvem som har ansvar, skal innstille og vedta som har preget Oslo-sykehusene, er i ferd med å spre seg når det gjelder sykehusene rundt Mjøsa.

De unnlater å si det som burde være opplagt, nemlig å pålegge Helse Sørøst å få de ulike alternativene utredet og kostnadsberegnet, alle instanser skal få uttale seg, så skal Stortinget fatte et vedtak.

«Sluttført saksbehandling» kalles det i forvaltningen. Utredning og alternativer først, høring, deretter beslutning.

De overprøver ikke beslutningen om å legge ned Ullevål sykehus. Men siste vers er ikke sunget i denne balladen om sykehusbehovet i Oslo.

I Hurdalsplattformen heter det videre at mål- og resultatstyringen skal reduseres og unødvendig rapportering fjernes.

Det kan Ingvild Kjerkol kaste seg over, for det koster ikke all verdens.

Det lukter «tillitsreform», men knapt noen vet hva som menes med at sykehusene skal styres mindre etter mål og resultater.

Det skal også være mindre innsatsstyrt finansiering.

Regjeringen vil «gjennomgå antallet lederstillinger i helsesektoren og vurdere regelverk som kan understøtte en fornuftig lederstruktur».

Uklart formulert er gjerne uklart tenkt. Her tramper regjeringen virkelig inn på de regionale helseforetakenes domene.

Det mediene har vært opptatt av, er at Sp ikke nådde fram med kravet om å beholde Ullevål og å avvikle helseforetaksmodellen.

De som ivret for å avvikle helseforetaksmodellen, gjorde en grov feil.

De så for seg at staten kunne fortsette å eie sykehusene, men at de enkelte av sykehusene kunne ledes av et styre oppnevnt av fylker og kommuner.

Staten kan ikke overlate styringen til organer de ikke oppnevner. Et styre må være ansvarlig for den som er eier og har det økonomiske ansvaret.

Det er ikke mulig å få en sterkere politisk styring av dagens regionale helseforetak på annen måte enn å svekke modellen. Det virker som om det er det regjeringen legger opp til.

Hvis man vil ha sterkere politisk styring av de sykehusene staten eier, er det Stortinget og helseministeren som må utøve den styringen.

Det er regjeringen i gang med.

I Hurdalsplattformen heter det at man skal «gjennomgå de regionale og lokale helseforetakene».

Sterkere politisk styring oppnår en ved å avvikle de regionale helseforetakene. Da må politikerne på Stortinget styre via helseministeren og et direktorat.

De regionale foretakene er et resultat av New Public management-tekningen som preget offentlig sektor for 20 år siden. I denne tekningen er det et vesentlig poeng å skille mellom bestillerfunksjon og utførerfunksjon.

De regionale foretakene som utøver eierskapet, bestiller tjenestene fra de enkelte sykehusene. Tidligere helseminister, Bent Høie, ville avvikle de regionale helseforetakene. Han ombestemte seg, forståelig nok.

Vil en slippe til private aktører, trengs det er bestillerfunksjon som kan handle sykehustjenester både fra private og det offentlige. Den nye regjeringen vil bygge ned private aktørers bidrag, så behovet for en bestillerfunksjon blir etter hvert mindre. 

Både Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum har vendt tommelen ned for New Public Management.

Formuleringen om at de skal redusere mål- og resultatstyringen er et uttrykk for det.

Når regjeringen akter å tråkke inn på de regionale helseforetakenes domene og vil overprøve foretakenes lederstruktur og antallet ledere og «sette en stopper for lukrative etterlønns- og sluttavtaler», er i realiteten ordningen med regionale helseforetak i spill.

Det er her de høyeste lederlønningene befinner seg, og det er her byråkratiet har vært bygget ut.

Sp og SV bør innse at det ikke er mulig å oppnå sterkere politisk, eller demokratisk styring ved å lage en miks av ansvar mellom stat og regioner. En oppnår ikke noe som helst ved å putte flere regionale politikere inn i styret for de regionale eller lokale foretakene.

Styring handler om klarhet. Modellen med regionale helseforetak har vært ganske presis. Hvis politikerne vil ha en sterkere styring av sykehusene, og mye tyder på det, blir de regionale helseforetakene et unødvendig mellomledd.

Alternativet til de fire regionale foretakene er et sykehusdirektorat som regjeringen og Stortinget kan ha styringen over slik de i dag har det over politiet, for eksempel.

I den utredningen som skal gjennomføres, bør en vurdere hvor mange færre byråkrater og ledere de kan klare seg med om de erstatter de regionale helseforetakene med et sykehusdirektorat og gir et større ansvar til de lokale sykehusene som fortsatt bør ledes av et foretak.