Kampen for den vestlige sivilisasjon

Sivilisasjoner eksisterer normalt ikke evig. Historien har lært oss det. Ikke en gang Romerriket med all sin prakt og makt klarte å holde stillingen. Flere av ideene Romerriket bygget på, ble imidlertid ført videre og smeltet sammen med gresk og kristen, for ikke å si jødisk tenkning, og utgjør byggesteinen for den vestlige sivilisasjon.

Middelalderen ble etter hvert avløst av renessansen. Vi fikk reformasjonen, opplysningstiden og den franske revolusjon som drev fram folkestyret og menneskerettighetene i det forrige århundre.

Etter at demokratiet holdt på å gå til grunne med den andre verdenskrig, ble etterkrigstiden en storhetstid for den vestlige sivilisasjonen. Det var USA og Europa som viste verden vei. Vestens tenkesett bredt om seg. Med globaliseringen fikk vestlige verdier bein å gå på.

Utviklingen nådde toppen i 1992, i alle fall om vi skal tro professor Francis Fukuyama. I sin berømte bok The End of History and the Last Man hevder han det liberale demokratiet og markedsøkonomien etter vestlige modell markerte slutten for menneskehetens sosiokulturelle utvikling.

Det var fullendt. Kommunismen var beseiret. Det var bare å innse at Vestens ideologi hadde seiret.

Slik gikk det ikke. Fukuyama har for så vidt innrømmet at han tok feil. I sine neste bøker pekte han på de trekkene i samfunnsutviklingen som truer demokratiet og den vestlige ide- og forestillingsverden,

Tojes bok er på sett og vis en provokasjon. Han reiser rundt i Europa og leter seg fram til ruiner. De forteller alle en historie om hvorfor det gikk galt

Asle Toje er ikke en «Fukyama light». Han står på egne bein som statsviter, forsker og er en drivende god forfatter. Han er sulten på det som rører seg blant mennesker og hvordan de tenker. Han er mer en drepende analytiker enn en visjonær veiviser.

De siste årene har han skrevet tre bøker om det som foregår i Europa. Han har gjennomført over 200 samtaler, noen med folk flest, andre med kjente politiker og berømtheter. Den tredje boken kom ut i høst. Den bærer navnet Gullbrikkespillet (Dreyer forlag).

Han har hentet tittelen fra «Voluspå», der utgangspunktet er at de overlevende vender hjem etter ragnarok. De finner gullbrikkene igjen og begynner å spille som før katastrofen. Noen fikk muligheten til å begynne på nytt.

Tojes bok er på sett og vis en provokasjon. Han reiser rundt i Europa og leter seg fram til ruiner. De forteller alle en historie om hvorfor det gikk galt.

Å knytte hvert kapittel til et sted og en ruin er et fortellerteknisk grep. Boken er en mellomting mellom en reiseskildring, en historiebok og en analyse av utviklingstrekk som preger dagens Europa.

Toje må finne seg i at de fleste plasserer ham på den politiske høyresiden. Selv betegner han seg selv som konservativ når det gjelder kultur og politikk, men «rød» i sosiale spørsmål.

Det er et dystert bilde Toje tegner av Europa. Han hevder vi er en sivilisasjon som har passert høyden og er på vei nedover. Han mener det er tre utviklingstrekk Europa ikke makter å forholde seg til. Det er globaliseringen, innvandring og at Vestens idegrunnlag råtner på rot under press av stadig nye utgaver av identitetspolitikk.

Toje mener dypets sett at Europa opplever en ideologisk, for ikke å si åndelig krise.

Nyliberalismen har bredt om seg, men i kombinasjon med globaliseringen har den skapt økte forskjeller innad i de enkelte landene. Sosialdemokratiet, som har satset på de fire friheter i EU, har mistet sin sjel i flere land.

Verken nasjonalismen, kommunismen, liberalismen eller kristendommen synes være bærekraftig lenger.

Toje mener dypets sett at Europa opplever en ideologisk, for ikke å si åndelig krise. Mennesker mangler noe å samle seg om, noe å tro på. Han hevder pessimismen med tanke på fremtiden siger inn over det europeiske fastlandet.

I sin forrige bok, «Jernburet» med undertittelen «Liberalismens krise», besøkte Toje den franske forfatteren Michel Houellebecq som hevder Frankrike har lidd et ideologisk sammenbrudd. I romanen «Underkastelse» provoserer Houellebecq med å la muslimene overtar styringen av landet, for de vet i det minste hva de tror på og er i stand til å samle seg om det de vil.  

I en tid hvor vi alle kastes inn i de ekkokamre sosiale medier mener vi hører til i, og de redigerte mediene får mindre betydning i opinionsdannelsen, er det vanskelig å se for seg hvordan ideer kan vokse seg sterke og samlende slik at de blir en styrende politisk maktfaktor. Sjansen er størst for at vi driver avgårde, først hit og så dit, fordi vi ikke vet hvor vi skal skal.

Toje presenterer ingen løsning. Han forsøker å gi en oppriktig beskrivelse av situasjonen og hvilke krefter som påvirker samfunnsutviklingen. Man kan lese bøkene hans som en advarsel mot økt globalisering og en liberal innvandringspolitikk, et forsvar for nasjonalstaten og en nasjonal konservativ tenkning. Han stiller spørsmål om det hadde blitt bedre om vi begynner å tro på Gud igjen.

Collier vil holde den markedsliberalistiske tenkningen i sjakk. Han tror ikke at fri konkurranse fører til bedre vilkår for alle

Den anerkjente Oxfond-professoren, Paul Collier, tegner også et dystert bilde av utviklingen i Europa. Når forskjellen mellom rike og fattige, utdannede og de uten utdannelse, by og land blir for store, skaper det ustabilitet i et samfunn. Dypest sett handler det om å bevare demokratiet og ikke la de vestlige idealer gå til grunne.

I boken han ga ut for to år siden, «Kapitalismens fremtid» (Dreyer) med undertittelen «Et manifest for sosialkapitalisme» peker han på veien ut av krisen. Collier er med på kritikk av kapitalismen, men ser ikke et annet system som kan erstatte den. Han tar til orde for å forbedre kapitalismen, demme opp for skadevirkningene og utvikle en ny samfunnsetikk.

Collier vil holde den markedsliberalistiske tenkningen i sjakk. Han tror ikke at fri konkurranse fører til bedre vilkår for alle, og han advarer land om å gjøre seg avhengig av arbeidsinnvandring.

Han vil at bedriftsledere skal tenke på mer enn profitt, ta ansvar for lokalsamfunnet og skape gode og trygge arbeidsplasser.

Collier er optimist. Spørsmålet er om de endringer han tar til orde for lar seg gjennomføre innenfor det markedsliberalistiske systemet vi baserer oss på.

Koronakrisen kan ha gjort det vanskeligere fordi verdensøkonomien rammes, og tider med økonomisk tilbakegang kan blir krevende å håndtere for politikerne. Men krisen kan også føre til en sterkere politisk styring for å demme opp for skadevirkningene av en markedsøkonomi som øker forskjellene i befolkningen.