Frps uunngåelige lidelse

I helgen sto Carl I. Hagen fram på NRK med beskjed om at han har løsningen som vil føre Frp oppover på meningsmålingene.

Samtidig gjør han det klart at han står last og brast med partiledelsen som har lagt en strategi for å få Frp på offensiven igjen.

Det Hagen kunne lagt til er at han støtter partiledelsen om de vil høre på ham, ikke ellers.

Når Frp nå ligger lavere på meningsmålingene enn da de gikk ut av regjeringen, har det flere grunner.

Det skyldes at koronapandemien overskygger det meste av politikken for tiden, Sp har med sitt angrep på sentralisering og skepsis mot økning av bensinpriser og CO2-avgifter rappet tusenvis av velgere fra Frp, Frp-velgere reagerer på at Frp i flere tilfeller har gått sammen med de rødgrønne mot regjeringen, lav innvandring gjør at dette tema ikke kommer opp på dagsordenen, de har nettopp tatt et oppgjør med deler av høyresiden i partiet, og det er sterkt delte meninger innad om partiets profil.

Det partiet Carl I. Hagen var leder for fram til 2006, finnes ikke mer.

Det partiet Carl I. Hagen var leder for fram til 2006, finnes ikke mer.

Frp valgte å nyte regjeringsmaktens berusende vin og ble forvandlet til er parti som tok ansvar som andre partier.

Å få Frp til å bli det partiet det var i Carl I. Hagens glansdager med 22 prosent oppslutning, er like vanskelig som å få tannpastaen inn i tuben igjen.

Erna Solberg tillot at Frp i regjering fikk markere sine primærsaker samtidig som Frps statsråder frontet regjeringen politikk.

Et slikt dobbeltspor fungerte tilfredsstillende for Frp i første regjeringsperiode, men det ble for krevende da både Venstre og KrF fikk plass i regjeringen.

Motstanden mot at Frp skulle ta ansvar for alle standpunkter som Erna Solbergs regjering landet på, vokste i Frp.

Det gjorde også troen på at Frp ville oppnå mer om de sto utenfor regjeringen. Da ville også oppslutningen om Frp øke, trodde de.

Siv Jensen holdt kustus på eget parti så lenge som mulig. Hun har aldri trodd på økt lykke utenfor regjeringen når de først er henvist til å støtte den regjeringen de går ut av. 

Men da regjeringen bestemte seg for å hente hjem «IS-kvinnen» fordi et av hennes barn trengte medisinsk behandling, ble protestene innad i Frp så høylytte at Siv Jensen måtte trekke Frp ut av regjeringen.

Siv Jensen forsøkte å stå fram overbevist om at det var nødvendig og ledd i en strategi for å øke oppslutningen om partiet å gå ut av regjeringen. Det var i virkeligheten husfreden det handlet om, ikke strategi.

Frp tok feil. Nå har de havnet i en situasjon der de er like uenige som de var i KrF om hvilken strategi de skal velge for å tekkes flere velgere.

Frp hører definitivt hjemme på høyresiden i norsk politikk. Når Frp ender opp med å ta parti med de rødgrønne mot regjeringen, reagerer en del av partiets velgere.

Frp har selv forlatt maktens bord. Det er ikke enkelt for et parti med flere sentrale politikere og tillitsvalgte som har drukket av maktens vin og fått smaken på det.

Frp kan ikke late som om de ikke er et støtteparti for Erna Solberg. Det betyr at Frp ikke kan stille seg i en situasjon der de tvinger Erna Solberg til å stille et kabinettspørsmål for å redde regjeringen.

Frp kan heller ikke late som om de ikke har ansvar for den sentraliserings- og avgiftspolitikken Sp kritiserer.

Men de kan ha håp om at noen av velgerne vender tilbake når de oppdager at heller ikke Sp er til å stole på når det gjelder avgifter.

Løsningen for Frp som for andre partier, er å holde fram egen politikk, ikke å drive et spill som skaper dramatikk for Erna Solbergs regjering.

Hadde det vært opp til Siv Jensen, ville hun vært finansminister fortsatt. I Frp er det nok en god del som etter hvert innser at det hadde vært bedre å sitte ved maktens bord enn å stå utenfor å rope med utestemme om hva de ville gjort om de var innenfor.

Frp har selv forlatt maktens bord. Det er ikke enkelt for et parti med flere sentrale politikere og tillitsvalgte som har drukket av maktens vin og fått smaken på det. De møter Carl I. Hagen med lukkede ører.