EU som sikkerhetsgaranti

Når Jens Stoltenberg etter planen skal gå av som generalsekretær neste år, ligger det an til at han vil etterlate en organisasjon i krise.

Det betyr at det kan bli vanskelig å samle seg om en kandidat til å overta.

Det er ikke utenkelig at Stoltenberg vil bli bedt om å bli på post enda et år.

Da Donald Trump ble president i USA spredte det seg en krisestemning i Nato, med god grunn.

Det ble Jens Stoltenberg oppgave å sørge for god dialog med den nye administrasjonen i USA. Han engasjerte seg også sterke for at medlemslandene skulle øke bevilgningene i Nato.

Trump roet seg. Han sa seg fornøyd med Stoltenbergs innsats. Men ro ble det ikke.

Emmanuel Macron sa i et intervju at Nato fremstår som hjernedød.

Brannen ble slukket. Nato strevde seg videre. Men alle forsto at de interne spenningene levde videre.

Da Joe Biden ble president, kunne statslederne i Nato senke skuldrene. Så lenge det varte.

Det gikk etter hvert opp for Nato-lederne at det var den trusselen Kina representerer, Biden er mest opptatt av.

Biden ville ha med Nato på laget for å bekjempe Kinas innflytelse.

September ble måneden da krisen slo ut in full blomst i Nato.

Det sikkerhetspolitiske samarbeidet er et stykke på vei i spill. Det blir avgjørende hva som skjer i EU. Og her får Norge knapt nok sitte på gangen.

Talibans raske overtagelse av makten i Kabul ble et ydmykende nederlag for USA og Nato. Etter å ha vært til stede i landet i 20 år, løp de allierte fra sine poster som en hund med halen mellom beina.

Nato framsto som en allianse med svekket dømmekraft. Flere statsledere krevde granskning. De vil ha en forklaring på hvordan det kunne skje.

I en samtale med Aftenposten erkjenner Jens Stoltenberg at det er alvorlig at Nato ikke forutså det afghanske regimets raske fall og at han har et overordnet ansvar for avslutningen av krigen.

I forrige ble det kjent at USA har inngått en forsvarsavtale med Storbritannia og Australia.

Australia dropper planene om at de skal kjøpe ubåter fra Frankrike. De skal istedenfor kjøpe atomdrevne ubåter fra USA.

Dette slo ned som en bombe i Frankrike. Fra fransk hold brukes det uttrykk som «løgner og dobbeltspill» for å karakterisere det som har skjedd.

Frankrike svarte med å hente hjem sin ambassadør fra USA. Han er tilbake nå, men det har oppstått en isfront mellom USA og Frankrike.

Denne saken forsterker splittelsen mellom USA og de andre Nato-landene som ble synlig under Donald Trump.

Frankrike mener Joe Biden bidrar til å forsterke splittelsen. De lar seg ikke imponere at Bidens ord om samarbeid. De ser på praksis.

Det brer seg en oppfatning innad i Nato om at de ikke kan regne med USA som før. Forholdet mellom USA og Europa er i endring.

Brexit har også ført til at samarbeidet med EU er bygget betydelig ned.

Storbritannia er fortsatt med i Nato, men brexit kan også få konsekvenser for det sikkerhetspolitiske samarbeidet.

For vel en uke siden tok Ursula van der Leyen, Europakommisjonenes president, til orde for et sterkere forsvarssamarbeid innad i EU. 

Dette er ingen ny tanke, men hun akter å ta skritt for å la ord bli til handling.

van der Leyen tar ikke til orde for å nedbygge samarbeidet i Nato. For henne handler det om å bygge et sterkere EU.

Her må et forsvarssamarbeid inngå. Så får en ta justeringer i forhold til Nato etter hvert.

Utspillet kommer mens Nato er i krise og forholdet mellom USA og EU er anstrengt, for å si det mildt.

Norge baserer sin sikkerhet på Nato og USA. Hvis utviklingen går i retning av at EU også får en sterkere rolle på det sikkerhetspolitiske området, kan dette føre til at debatten om Norge bør bli medlem i EU, skyter fart.

Høyre kan se seg tjent med å reise denne debatten så snart de ser det er grunnlag for det. Det er en debatt de rødgrønne ikke vil ha.

Denne uken kom meldingen om at de nordiske landene vil ha et tettere forsvarssamarbeid. Det er ikke noe problem at Norge ikke er med i EU, for per i dag er ikke EU en aktør på det forsvarspolitiske området.

Det sikkerhetspolitiske samarbeidet er et stykke på vei i spill. Det blir avgjørende hva som skjer i EU. Og her får Norge knapt nok sitte på gangen.