Etter lydighet kommer protestene

Da regjeringen la fram et forslag om at de skulle få mulighet til å innføre portforbud om smittespredningen kom ut kontroll, fikk de protester fra folk flest og opposisjonen rett i fleisen.

Vi hadde svelget unna store mengder med strenge smitteverntiltak i lang tid selv om smitte, dødsfall og sykehusinnleggelser lå på et bunnivå sammenliknet med andre land.

En viktig forklaring på at vi fikk rimelig god kontroll på koronasmitten, er at vi har stor tillit til myndighetene og innretter oss etter de regler og råd helsemyndighetene og politikere samler seg om. Det er hovedregelen- med få unntak.

Når forslaget om portforbud ble lansert og argumentert sterk for av regjeringen, opplevde folk at myndighetene ikke hadde tillit til at vi er i stand til å følge de råd og påbud som blir gitt uten at et så drastisk virkemiddel som portforbud ble legitimert.

Hadde forslaget om portforbud blitt lansert kort tid etter pandemien brøt ut, ville det blitt godtatt. Da rådde frykten fullstendig grunnen. Folk ville godtatt nesten hva som helst av tiltak med galopperende smitte og økning i sykehusinnleggelser.

I en krise er det avgjørende at ledelsen treffer tiltak, at disse blir akseptert og gjennomført.

Det kan være enklere å lede en krise i starten enn når man er på vei ut av den. Og det kan bli betydelig mer krevende å lede når krisen faktisk er over, frykten slipper taket og folk må forholde seg til konsekvensene av krisen.

Under koronapandemien har folk vært passive og tilbakeholdne. Når krisen er over vil frustrasjoner, brutte forventinger og oppgitthet over konsekvensene få bein å gå på.

Forskerne Silas Harrebye og Anders Hernæs ved Institutt for Samfundsvidenskab og Erhverv på Roskilde Universitet har nylig gjennomført en studie av krisers påvirkning av den politiske kultur og den demokratiske deltagelse i samfunnet

Under koronapandemien har folk vært passive og tilbakeholdne. Når krisen er over vil frustrasjoner, brutte forventinger og oppgitthet over konsekvensene få bein å gå på.

De har studert kriser i 15 land i perioden fra 2002 til 2016. Enten det gjelder finanskrisen, flyktningkrisen eller andre nasjonale kriser, er mønsteret er det samme.

Når en krise inntreffer, lammes befolkningen først av sjokk. Det handler om egen sikkerhet og overlevelse. En blir opptatt av det nære, seg og sitt. Men når lammelsen går over, utvidet perspektivet og det oppstår et behov for handling og protest. Og det er de utilfredse som leder an.

De to forskerne sier til Alltinget.no at de ser dette mønsteret i Danmark etter at koronarestriksjoner fjernes og samfunnet normaliseres.

Noen opplever at ens egne eller egen gruppes interesser ikke er blitt skikkelig ivaretatt under krisen. Andre føler seg snytt, at en er blitt hengende etter.

Nå må farten settes opp for å ta igjen det tapte. Det er blitt mer å kjempe for. Dette kan skape et økt politisk engasjement. 

Anders Ejrnæs sier til Alltinget at det er et demokratisk sunnhetstegn at folk engasjerer seg sterkere etter kriser.

Det økende engasjementet kan få utløp gjennom de politiske partiene eller i aksjonsgrupper i sosiale medier.

Hvis engasjementet kanaliseres inn i sosiale medier, kan de klare å framstå som en konstruktiv pressgruppe. Men faren er til stede for at de vikler seg inn i et ekkokammer der konspirasjonsteorier lett sprer deg.

Under koronapandemien har det vært en marginal gruppe som har vært kritisk til myndighetene. I høst kan vi møte en større gruppe med sterkere kritikk av samfunnsutviklingen og den politiske makteliten.

Det er spesielt for Norge at vi er midt i en valgkamp når de siste koronarestriksjonene forhåpentligvis blir avviklet.

Opposisjonen ser ikke ut til å legge nevneverdig vekt på regjeringens koronahåndtering i valgkampen. Det er ikke noe å vinne på å peke på hva som kunne vært gjort bedre. Regjeringen har gjort det for bra.

Men de rødgrønne forsøker å samle opp den misnøyen og de brutte forventinger som preger samfunnet. Det er ikke grenser for hvor mange problemer de hevder er rede til å løse og hvor mange milliarder de har til disposisjon.

De rødgrønne er godt posisjonert i det pandemien ebber ut og folk forlanger at det som er tapt skal vinnes tilbake, det som har gått galt skal rettes opp og der det er blitt rot skal det ryddes.

Det er nok å drive valgkamp på. Men de rødgrønne skaffer seg en stor fallhøyde om de kommer til makten. Etter et og et halvt år med pandemi, skal det lite til før store velgergrupper vil skrike særdeles høyt om de rødgrønne ikke makter å gjennomføre alt de lover.