Et forsvarlig lovbrudd

I fjor måtte Skatteetaten tvangsinnkreve rundt en halv million kroner i arbeidsgiveravgift og forskuddstrekk fra Geir Lippestads advokatfirma.

Aftenposten skriver at myndighetene flere ganger ba han om å innbetale pengene han skyldte.

Loven er krystallklar. Samtidig som det utbetales lønn skal det settes av midler på skattetrekkskonto tilsvarende forskuddstrekk for de ansatte. Dette beløpet, sammen med arbeidsgiveravgiften, skal innbetales til faste datoer.

Alle arbeidsgivere vet at det er slik, og det gis ikke utsettelse.

Geir Lippestad fikk likviditetsproblemer da koronakrisen rammet i fjor.

Flere utbetalinger fra kunder som måtte stenge ned, uteble.

Lippestad kunne permittert ansatte og sagt nei til å bistå kunder. Istedenfor fortsatt han å levere tjenester med den staben han hadde selv om innbetalinger ble forsinket og delvis uteble.

Han sier til Aftenposten at han visste han brøt loven, men valgte å prioritere ansatte og kunder.

Han hadde private sparepenger i bakhånd, så han visste han kunne gjøre opp for seg.

Seksjonssjef i Skatteetaten, Stian Solheim, sier det er straffbart å ikke betale forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift til rett tid. Det vet Lippestad.

– Dersom advokater selv ikke følger reglene, blir det et gap mellom hva de sier og hva de gjør, som ikke nødvendigvis er egnet til å inngi tillit, sier Inger Coll i Norsk Økokrimforening.

Å holde fast med de beslutninger en fatter framfor å dynke de i svadapreget etterpåklokskap, er en lederkvalitet. Den har Lippestad rikelig av.

Hun mener det må stilles høyere krav til advokater som er eksperter på loven og at ingen advokater bør opptre slik Lippestad, som også er leder for partiet Sentrum, gjorde.

– Å ikke betale skatter og avgifter i tide kan vitne om en innstilling til lover og regler som ikke rimer godt med å sitte på Stortinget, sier Coll til Aftenposten.

Det er godt vi har jurister og politikere som er i stand til å løfte blikket og reflektere etisk over det en foretar seg.

For skatteetaten og Inger Coll er verden enkel. Det gjelder å følge loven.

En lov må imidlertid kunne settes til side i en ekstremsituasjon der andre hensyn må veie tyngre.

Lippestad prioriterer ansatte og egne kunder som hadde behov for hjelp, da den største katastrofen siden krigen rammet arbeidslivet.

En lov fanger ikke alle sider av virkeligheten. Derfor kan det i noen tilfeller forsvares å sette en lov til side når det ligger en etisk tenkning bak. Etikken står over loven.

Lippestad måtte betale strafferente. Han kunne fått en foretaksbot.

Slik må det være. Den som bryter loven, må ta sin straff.

Lippestad sier han er stolt over sine ansatte som sto på for kundene. Advokatfirmaet hans har betalt alle sine forpliktelser og de har ikke søkt om koronastøtte. «Andre trengte det mer enn oss», sier han.

Lippestad ville gjort akkurat det samme igjen. Han beklager ikke noe. Det var slik det måtte bli.

Muligens kunne Lippestad lagt seg litt flat og sagt han var i en krise og be om forståelse.

Istedenfor står han rakrygget for den avgjørelsen han tok.

Å holde fast med de beslutninger en fatter framfor å dynke de i svadapreget etterpåklokskap, er en lederkvalitet. Den har Lippestad rikelig av.