Demokrati som males i stykker

Det er mye bekymring på demokratiets vegne som preger kommentarer og refleksjoner rundt årsskiftet. Det er mest dystre spådommer som bringes til torgs. Men det trenger selvsagt ikke gå så galt som det ser ut til. Ingen kjenner framtiden.

Mye handler om USA. Syndefallet skjedde ikke med Donald Trump. Han er like mye et resultat av en utvikling som en årsak til den.

For tre år siden, før Donald Trump for alvor sto fram som en farlig antidemokrat, ga Harvard-professorene Steven Levitsky og Daniel Ziblatt ut boken «How Democracies dies». Deres poeng er at demokratiet ikke dør over natten ved et kupp, men ved tiltak som isolert sett ikke er ulovlige, men som i sum undergraver mulighetene for at demokratiet kan fungere som det skal.

I USA er Republikanerne i alle stater i gang med å endre valglovene så mye som mulig slik at det blir færre som får anledning til å stemme ved neste valg. Dette vil Republikanerne tjene stort på.

Levitsky og Ziblatt peker på at demokratiet bæres oppe av noen grunnleggende normer. Toleranse og tilbakeholdenhet er to av dem. Toleranse betyr at den som taper et valg må godta det og la vinneren styre fram mot neste valg. Først da er tiden inne for å rive sine politiske motstandere ned fra maktens tinde.

Tilbakeholdenhet betyr å ikke utnytte maksimalt den makten en har fått og akseptere minoriteter rettigheter.

I USA er polariseringen så sterk, splittelsen så dyp og sinnet i deler av befolkningen så massivt at dialogen i samfunnet er i ferd med å bryte sammen. Holdningen er at motstandere skal tas om en får anledning til det. Det skal ikke vises tilbakeholdenhet.

I en slik situasjon florerer konspirasjonsteoriene. Det blir ikke lenger mulig å skille mellom sannhet og løgn. Donald Trump er beviset på hvor galt det kan gå. Han boltrer seg i det emosjonelle klima som skapes av massiv usannhet. Han mister selv grepet om hva som er fakta og surr. Derfor er han og likesinnede uberegnelige.

Framfor at Republikanerne kvittet seg med Trump, har han klart å få hele det Republikanske partiet i sin hule hånd. Vi kan få se en mer ekstrem utgave av Trump om han stiller til valg igjen.

Hvilke konsekvenser utviklingen i USA kan få for Europa er uklart. Demokratiet i EU står ikke fjellstøtt. Verdens elite av styrtrike vokser sterkt samtidig som fattigdommen brer seg i land etter land. Det skaper en ustabilitet som antidemokratiske krefter vet å utnytte. Så lenge dette fører til at partier på høyresiden får økt oppslutning, men ikke reell utøvende makt, er det håndterbart innenfor en demokratisk setting.

Vi kan feile for egen dør ved å sørge for at Stortinget styrker sin mulighet for å kontrollere regjeringen og at ytringsfriheten ikke innskrenkes selv om det lyder hyl, spetakkel og krav om tiltak fra grupper som hevder de blir krenket.

Verre er det at de sosiale mediene ødelegger dialogen som er en forutsetning for demokratiet. Årets nobelprisvinner, Maria Ressa fra Filippinene, sa rett ut i sin nobeltale 10. desember at Facebooks forretningsmodell er i strid med demokratiet.

Når Facebook ikke redigerer vekk løgn og fremmer saker som skaper emosjonelt driv, framstår de som en plattform for konspirasjoner og bidrar til økt raseri i samfunnet.

Uten fakta kan du ikke ha sannhet. Uten sannhet kan du ikke ha tillit. Uten tillit kan du ikke ha demokrati, poengterte Ressa.

Det er slik det henger sammen. Det er et tankekors at politikerne er så trege med å sette en stopper for de sosiale mediene slik de fungerer i dag.

Så langt ser vi ikke klart hvilke konsekvenser koronapandemien vil få for den demokratiske utviklingen. Pandemien har selvsagt gitt rom for konspirasjoner, kritikk av myndighetene og protester. Men det er en liten minoritet som protesterer. Det er i land der tilliten til myndighetene er stor og demokratiet følgelig står sterkt, en har lykkes best med å bekjempe koronapandemien.

Vi liker å tenke at det ikke er noen fare for demokratiet i vårt land, at vi holder ytringsfriheten høyt og blankpusser de demokratiske idealer. Alle er ikke like overbevist om det. I en artikkel i Morgenbladet hentet Benedikte M. Høgberg, professor i rettsvitenskap, UiO, Hans Petter Graver, professor i rettsvitenskap, UiO, Eirik Holmøyvik, professor i rettsvitenskap, UiB, Christoffer C. Eriksen, professor i rettsvitenskap, UiO, Anine Kierulf, førsteamanuensis i rettsvitenskap, UiO, frem åtte eksempler på at demokratiet og rettsstaten i Norge svekkes.

De pekte blant annet på regjeringens beslutninger om omfattende smitteverntiltak uten at disse blir forankret i Stortinget, økt hemmelighold i forvaltningen og begrensninger i pressens innsynsrett.  De konkluderer med at «summen av endringer fører oss ut på et skråplan hvor det blir stadig vanskeligere å sette grenser mot nye inngrep i Stortingets og offentlighetens mulighet til å utøve demokratisk kontroll med lovgivningen og forvaltningen».

Det er grunn til bekymring over at demokratiet svekkes i flere land, særlig i USA.  2022 bør bli året da Norge og EU snakker mer åpent om hvordan vi kan bevare, styrke og beskytte vårt demokrati uavhengig av hva som skjer i USA.

Og vi kan feile for egen dør ved å sørge for at Stortinget styrker sin mulighet for å kontrollere regjeringen og at ytringsfriheten ikke innskrenkes selv om det lyder hyl, spetakkel og krav om tiltak fra grupper som hevder de blir krenket.

Det er ikke et mål i et demokrati et ingen skal oppleve krenkelser. Krenkelser besvarer med dialog og skarp debatt i åpent terreng, ikke ved å hugge løs på motstandere i eget ekkokammer.