Behold tilliten til politikerne

Stortingspresident Olemic Thommesen og direktør Ida Børresen stoppet Riksrevisjonens gjennomgang av Stortinget med henvisning til at mandatet var uklart.

I mediene brukes dette som eksempler på at Stortinget har unndratt seg kontroll, at de har noe å skjule og at de er imot åpenhet.

Nåværende stortingspresident Tone Trøen har gitt beskjed om at Riksrevisjonen kan gjenoppta sin kontroll av Stortinget. Hun presiserer at Stortinget ikke har noe å skjule.

Både Thommessen og Trøen er for raske i sine konklusjoner, og det ser ut til å være styrt av politiske vurderinger.

Det er ikke gitt at Riksrevisjonen skal revidere politikerne ut fra samme kriterier som de reviderer forvaltningen. Det må presiseres hva som skal revideres.

Stortingets administrasjon, Stortingets presidentskap og Statsministerens kontor har ikke klart for seg hvem som har ansvar for hva. Regler tolkes ulikt.

I denne sammenheng er ikke Riksrevisjonen en redningsbåt. De er valgt av Stortinget for å revidere forvaltningen.

I politiske krefter har det vært frustrasjon over hvordan Riksrevisjonen forstår sitt mandat.

Da Trond Giske i sin tid var kulturminister kritiserte han Riksrevisjonen for ikke å ha forstått rammevilkårene som gjelder for Norsk Tipping.

Statsråder er varsomme med å antyde at Riksrevisjonen bommer med sin kritikk. På kammerset i departementene ristes det nok oppgitt på hodet over en del av Riksrevisjonens bastante konklusjoner, gjerne spisset slik at desken i VG ikke kunne gjort det bedre.

Det er på ingen måte grunnlag for å hevde at vi ikke kan stole på norske politikere, at de er grådige og snor seg unna kontroll.

I 2016 ble det oppvask etter at Riksrevisjonen konkluderte med omfattende svikt i beredskapen.

«Hvis noe skulle skje, så kan du ikke regne med å få hjelp. Det er det denne rapporten viser. Den avdekker en total svikt i beredskapen. Den har ikke blitt en tøddel bedre etter 22.juli», uttalte Abid Raja (V) til Dagens Næringsliv.

Han leste Riksrevisjonens rapport som hellig skrift og betraktet Per Kristian Foss som en pave når han talte «ex kathedra» – det vi si i rapports form.

Lederen for Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité, Martin Kolberg, mente vi «ikke kunne leve med dette» og innkalte til kontrollhøring i hui og hast en lørdag for å rydde opp og få vedtatt strakstiltak før Stortinget tok ferie.

Under høringen sa direktør John A. Lea i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) rett ut at Riksrevisjonen skaper et feilaktig inntrykk. De som ble tauet inn på høringen var langt på vei enig med ham.

Dette danner bakteppet når Thommesen og Børresen vil ha styring og klare mandater for hva Riksrevisjonen skal foreta seg i forhold til Stortinget.

Når Trøen nå sier at Riksrevisjonen bare kan gå i gang, skyldes det at det er skapt et inntrykk av at Stortinget vegrer seg for å bli revidert.

De bør ikke gå i gang før mandatet er klart og regler presisert.

Høyesterettsadvokat og sivilombudsmann fra 1990 til 2014, Arne Fliflet, peker i en artikkel i Aftenposten på at det bør være samme regler for Stortingets medlemmer og statsråder, fordi de er folkets representanter. 

Han foreslår at det oppnevnes et ombud som kan tolke reglene og gi svar på spørsmål om hvordan statsråder og politikere bør innrette seg.

Hvis det er nødvendig da. Politikerne bør klare dette uten et eget ombud.

Reiseregninger kan politikerne fylle ut.

Vi har regler for gaver. Det bør lett kunne lages en regel for hva en kan motta i honorar som stortingsrepresentant.

Vi har temmelig presise regler for etterlønn og karantenebestemmelser.

Det burde ikke være vanskelig å slå fast at det skal betales skatt for tjenestebolig som en får stilt til disposisjon dersom en ikke har utgifter til bolig på hjemstedet.  

Dette er ikke så komplisert. Det burde holde at Stortingets administrasjon tar hånd om alt som har med representanter, statsråder og andre politiske ansattes lønns og arbeidsvilkår å gjøre.

Stortinget og regjeringen må da klare å samle kompetansen på dette området.

Er det først laget regler og retningslinjer, må disse følges opp. Ikke med tett revisjon, men ved at de som omfattes av ordningene, årlig rapporterer på ære og samvittighet.

De rødgrønne snakker om at de vil innføre en tillitsreform. Den bør kunne omfatte politikerne også.

Det er dokumentert at flere politikere utnytter muligheter til egen fordel, men det er på ingen måte grunnlag for å hevde at vi ikke kan stole på norske politikere, at de er grådige og snor seg unna kontroll.