Unges driv, teft og selvbevissthet

Arbeidsgivere møter til tider dyktige og dedikerte unge som fremstiller seg selv som en særdeles verdifull gave til enhver arbeidsgiver.

Det er som om de forventer en like stor begeistring for at de i det hele tatt har meldt sin interesse for en stilling som Øystein Olsen viste da han forsto at «pengemaskinen» Nicolai Tangen kunne tenke seg å bli statsansatt forvalter for oljeformuen.

Det er bra med selvbevissthet og å kunne selge seg selv innenfor rimeligheten grenser, men det er også farer med å skape seg selv til noe en faktisk ikke er.

Selvskryt kan slå tilbake som en boomerang, i alle fall dersom en ikke kan dokumentere resultater.

Etablerte virksomheter har godt av å la seg utfordre av unge arbeidstakere.

Etablerte virksomheter har godt av å la seg utfordre av unge arbeidstakere. Unge representerer oppdatert kompetanse som gir grunnlag for nyskaping.

Virksomheter som slipper unge til og signaliserer at det er ok at en gjør en del feil under marsjen, er bedre posisjonert for framtiden enn virksomheter som domineres av de etablerte travere som følger i de faste sporene.

Der unge går foran, er det eldre som følger på. Til alle tider har det vært en del gründere som får energi av å legge ut på stier de etablerte ikke visste fantes.

Å tale vel om unge, gjerne skryte av dem, gir sikker gevinst. Helseminister Bent Høie fikk mange gode tilbakemeldinger på «koronatalen» han holdt til de unge.

Det han sa, kunne alle sagt. Men siden det var en statsråd som sa det, ble det god uttelling. Et smart trekk fra hans PR-rådgivere og omdømmebyggere.

Haugevis av unge har utfordret mediebransjen. Mange bloggere blir mer lest enn de mest erfarne og dyktigste kommentatorene i de redigerte mediene.

Haugevis av unge har utfordret mediebransjen. 

Nettavisen har klart å hente deler av det store bloggengasjementet. Andre medier han sluppet flere unge til i spaltene.

Tidligere var det erfarne journalister som ble kommentatorer i de redigerte mediene. Nå leter de etter unge med potensial for å nå fram på sosiale medier. De slipper til selv om de ikke har den samme kompetansen som traverne i redaksjonen.

Forlagsbransjen utfordres i særlig grad av unge og folk med stort formidlingsbehov. Klassekampen serverer en solskinnshistorie om Ida Jackson som startet egen nettbokhandel for å selge sin bok «Brillebjørn».

Først fikk hun 20 000 til å laste ned en gratisutgave. Deretter solgte hun 400 bøker.

Hun har tjent 10 ganger så mye på å selge 400 bøker i egen kanal enn om forlag skulle solgt de i tradisjonelle kanaler. Det hører med til historien at Jackson kan nett og har jobbet med markedsføring. Nå har hun skaffet seg en liten «digital butikk» og kan selge andre produkter om hun vil.

Instagrampoeten Trygve Skaug har opprettet «Poesibutikken» hvor han selger bøker, men her kan en også få kjøpt kopper, plakater og bærenett.

Forfatter Jan Kjærstad er mektig imponert over Ida Jackson, men dette er ikke noe for ham. Han sliter med å framsnakke sine egne bøker i møte med bokhandlerkjedene, og han har definitivt ingen planer om å selge egne bøker på eget nettsted.

–Dagens unge forfattere står på som faen og juger og skryter i alle kanaler, sier han til Klassekampen. Han mener det er et generasjonsskifte på gang. Det legges større vekt på omtale og salg.

Fortsatt er bokhandlere en viktig salgskanal, men det er flere bøker, enten de er digitale, på lyd eller papir, som selges vie andre kanaler. Her er unge drivere.

Den gamle forlagsmodellen baserer seg på at en forfatter sender inn et manus, forlaget kvalitetssjekker og gjør resten av jobben.

For et forlag skal kvalitet være det utslagsgivende kriterium. For mange utgivelsers vedkommende er det ikke det.

Et forlag vurderer salgspotensial, om forfatteren er kjent, har et nettverk og vil bidra i markedsføringen av boken.

De unge løper først. Etter hvert vil noen eldre løpe etter. Det blir definitivt ikke Jan Kjærstad eller Dag Solstad.

Det er mange bøker av høy kvalitet som ikke selger et tilstrekkelig antall til å gi lønnsomhet.

I tiden framover vil forlagene stille ende høyere krav til hvilke bøker de vil gi ut. Flere etablerte forfattere som selger lite bøker og regner med at de ikke skal gjøre mer enn å sende inn manuset til forlaget, vil få nei.

Forfatter som vil selge egen bok, vil ha et fortrinn. En kan gjerne mene det ikke burde være slik, at kun kvalitet bør avgjøre om en bok skal gis ut eller ikke. Slik er det ikke.

Utviklingen gir muligheter for forfattere «som skryter i alle kanaler», for å si det med Kjærstad. Og det er ifølge ham flere unge enn endre som er i denne gruppen.

Det betyr at vi i framtiden vil få flere bøker av unge forfattere med driv, selvbevissthet og salgsteft på markedet.

Om de skulle få tommelen ned i anmeldelser i det redigerte mediene, betyr ikke all verdens.

Det er ikke der leserne og bokkjøperne befinner seg. De er på nett. Det er der flere unge forfatterstemmer vil boltre seg med det som skal til for å få solgt en bok.

De unge løper først. Etter hvert vil noen eldre løpe etter. Det blir definitivt ikke Jan Kjærstad eller Dag Solstad.