Strid om statens beskyttende armer

Den norske kirke er et underlig skue. Folkekirkens ledelse har i årtier bedt om å få bli behandlet på samme måte som andre trossamfunn med full frihet i indre anliggender. Det har «kirkeminister» Kjell Ingolf Ropstad gitt dem, men nå aksjonerer innflytelsesrike miljøer for at politikerne ikke skal gi fra seg all styring.

Liberalerne i Den norske kirke, for eksempel representert med Åpen folkekirke, insisterer på at valg til menighetsråd og bispedømmeråd skal skje samtidig med kommunevalget. De vil at Stortinget skal gjøre dette klart i lovs form. Ropstad mener kirken selv får finne ut av dette.

Å ha valg i alle lokaler som de politiske valgene skjer er en lidelse for mange menigheter. De må skrape sammen nær sagt alt de har av frivillige for å bemanne valglokalene. Og det er ikke mer enn ca. 12 prosent av de stemmeberettigede som stikker innom for å stemme i kirkevalget.

Menighetene ville spart store ressurser på om valget kunne foregår enten i menighetshuset eller et annet sentralt sted. Men liberalistene er livredde for at det blir de trofaste kirkegjengerne som får mer makt i kirken om valgene ikke knyttes til kommunevalget.

Det andre konflikten dreier seg om, er hvordan kirken skal organiseres. Ropstad nøyer seg med å slå fast at menighetene skal være en basis i Den norske kirke og at Kirkemøtet skal være den øverste myndighet. Det imellom får kirken selv finne ut av. Vil de ha frihet, skal de jammen få det.

Å ha valg i alle lokaler som de politiske valgene skjer er en lidelse for mange menigheter. De må skrape sammen nær sagt alt de har av frivillige for å bemanne valglokalene.

Her er KA – Kirkens arbeidsgiverorganisasjon – som organiseres menighetene, på krigsstien. Fellesrådene har i dag arbeidsgiveransvaret for de fleste ansatte utenom prestene. Deres frykt er at Fellesrådene skal bli kastet på historiens skraphaug og at arbeidsgiveransvaret blir overlatt til bispedømmerådene som i dag ansetter prestene.

Hvis fellesrådene hives på båten, frykter KA en sentralstyrt kirke der Kirkemøtet og bispedømmerådene får all makt.

Ropstad har så langt vendt det døve øret til dem som vil at staten skal bestemme mer enn nødvendig om hvordan Den norske kirke skal ordne interne anliggender.

Eks-biskop i Oslo, Andreas Aarflot, var i flere tiår en frontfigur for økt kirkelig selvstyre. Aarflot, 91, følger som en ugle med på det som skjer i den kirkelige sektor. I forrige uke pep det fra hornet på veggen. Han ga i Vårt Land er rapp over fingrene til KA, Åpen Folkekirke og andre som maser om at Stortinget skal begrense kirkens selvstyre.

Etter hvert som medlemstallet i Den norske kirke synker, øker undringen over at kirkevalg skal knyttes til kommunevalget. I flere valgkretser, for eksempel i Oslo, er det så få medlemmer av Den norske kirke at ordningen framstår som en raritet.

Kirken må som andre belage som på mindre ressurser fremover. Da bør Kirkemøtet kunne bestemme hvilken organisering som er mest tjenlig uten å måtte gå via en lovendring i Stortinget.

Men KA har et poeng. Det er en fare for at Den norske kirke blir for sentralstyrt. Veletablerte organisasjoner vokser ikke ved å ha et sterkt sentralplan som bestemmer hva som skal skje på lokalplan.

Ledelsen i Den norske kirke tenker som i et konsern. De er i ferd med å utvikle en sinnrik struktur med masse råd og utvalg på flere nivåer. Det produsere store mengder utredninger og saksdokumenter.

Men det er ikke slik en klarer å få vekst i en gedigen organisasjon med synkende medlemstall og sviktende oppslutning. Ledelsen bør heller se seg selv som en overbygning over «småbedrifter» og ikke oppføre seg som om de leder en stor bedrift.

Det er fint lite den sentrale ledelsen kan gjøre. Fornyelse må skje lokalt.

Når behovene lokalt er ulike, stridsspørsmålene mange, rekrutteringen svikter og konkurransen fra andre trossamfunn øker, er svaret desentralisering, ikke sentralisering for å holde orden på troppene.

I noen byer ser det ut til at pinsevennsinspirerte Hill Song regelmessig har kontakt med langt flere unge voksne enn Den norske kirke. Det er et tegn i tiden.

Det er fint lite den sentrale ledelsen kan gjøre. Fornyelse må skje lokalt. Det mest fornuftige Kirkemøtet bør gjøre, er å la være å bruke den makten de vil få. De må holde igjen for trangen til å strømlinjeforme kirken. De bør flytte makt ned til menighetene og praktisk talt la menigheter med virketrang og entusiasme få gjøre som de selv vil.

Det er metoden for vekst. Modellen for stagnasjon er vidløftige planer og rapportering og flytting av beslutninger oppover framfor nedover i organisasjonen.