Mindre marked, mer nasjonal styring

Globaliseringen strevde i motvind lenge før koronakrisen. De første tegnene på at endringer var på gang, fikk vi da WTO-forhandlingen stoppet opp.

Så kom Donald Trump med sitt «America first»-program og startet handelskrig med Kina.

EU har ikke kommet seg skikkelig på fote igjen etter finanskrisen for 10 år siden. Arbeidsløsheten er stor ikke minst blant unge i flere land. Sosiologer beskriver «den tapte generasjon» som til slutt kan gjøre opprør mot ulikhetene i samfunnet.

Deretter kom innvandringsbølgen som skapte motreaksjoner i befolkningen i de fleste vestlige land. Høyrekrefter med en nasjonalistisk profil er blitt en betydelig maktfaktor i mange land.

Koronakrisen forsterkere de utviklingstrekkene som alt preger samfunnet.

Koronakrisen forsterkere de utviklingstrekkene som alt preger samfunnet. Nå er det knapphet på livsviktige medisiner, respiratorer, tester og smittevernutstyr.

USA opptrer som bølle. Flere land beskylder de for regelrett å rappe utstyr som var tiltenkt andre land.

EU knaker i sine sammenføyninger. Medlemslandene klarer ikke å samle seg om en strategi for hvordan de skal møte koronakrisen.

Økonomer er denne gangen enige om at det må brukes penger for å komme seg ut av krisen. Det nytter ikke med den kostnadskuttkuttlinjen EU valgte for å komme seg ut av finanskrisen.

Brexit betyr også et tilbakeslag for globaliseringen selv om Storbritannia bedyrer at de er tilhenger av frihandel og ikke har planer om å isolere seg i proteksjonisme.

EUs strategi med at hvert land må ordne opp i egen gjeld, knekket nesten Hellas. Landet har fortsatt store problemer. Italia og Spania har ennå ikke kommet seg skikkelig på fote. Og de rammes særdeles hardt av koronakrisen.

Nå må det brukes penger. Det betyr at gjelden til de landene som rammes sterkest, vil øke radikalt. Gjeld må betales tilbake.

Tyskland, med blant andre Finland og Nederland på slep, vil ikke ta ansvaret for andre lands gjeld. Noe vil de nok kunne bidra med.

EUs problemer vil melde seg med full styrke om et år eller to når gjelden må finansieres. I verste fall ryker euroen og EU blir en skygge av hva det var tenkt å bli.

Hvor brutalt koronakrisen vil ramme amerikansk økonomi, må vi vente flere uker for å få vite. Alt tyder på at Donald Trump vil bruke krisen til å opptre enda mer nasjonalistisk og kjøle ned internasjonal handel. Det kan jo tenkes at krisen blir så ille og økonomien rammes så hard at et flertall av velgere vender ryggen mot ham i høst.

Her hjemme ligger det an til at selvforsyning vil bli prioritert høyere. Befolkningen vil kreve at bedre beredskap innen helsesektoren. Vi vil måtte bruke større ressurser på sykehus og smittevern. Det ligger an til at flere intensivplasser og bedre bemanning på sykehusene. Debatten om nedleggelse av Ullevål sykehus vil nå nye høyder.

Det var en gryende medisinmangel lenge før koronakrisen. Vi kommer til å produsere flere medisiner i Norge slik at vi kan basere oss mindre på import.

Vi kommer også til å få en heftig debatt om vi skal satse sterkere på egen matproduksjon. Det vil koste oss en del, men det er politisk klima for det.

De hundrevis av milliarder som vi bruker for å få demme opp for virkningene av koronakrisen og satsingen på økt beredskap, helse og selvforsyning betyr en omprioritering av ressursene. Noen vil bli tapere. Den diskusjonen har vi ikke startet på ennå.

Vi kan også forvente oss en tøffere diskusjon om EØS-avtalen som baserer seg på den globale markedsliberalismen, riktignok kun regulert på europeisk plan.

Støre må inkorporere en sterk kritikk av markedsliberalisme og sterkere nasjonal styring for å være på høyde med forventningene hos store velgergrupper etter koronakrisen.

Flertallet i Ap er sterkt tilhenger av EØS-avtalen. SV og Sp, som Ap vil danne regjering med om de vinner valget neste år, vil skjerpe sin motstand.

Vi vet ikke hvordan verden vil se ut etter koronakrisens herjinger, brexit, problemene i EU, lavere oljepris og svekket kronekurs.

Viktige skillelinjer og avgjørende strømninger vil ikke bare gå mellom de rødgrønne partiene. De vil også gå gjennom Ap og fagbevegelsen.

Regjeringen har regien på hvordan vi skal håndtere koronakrisen. Jonas Gahr Støre har som ambisjon å ta ledertrøya når det gjelder å stake ut veien etter krisen, tilbake til et samfunn der arbeiderbevegelsens idealer er basis.

Dette er en krevende øvelse, for Støre må inkorporere en sterk kritikk av markedsliberalisme og sterkere nasjonal styring for å være på høyde med forventningene hos store velgergrupper etter koronakrisen.