Lokalene til en avviker

Hva er det som går av universitetsledelsen i Bergen? For to uker siden ble det kjent at de har betalt en tysk student 10 000 kroner og dekket advokatregningen fordi han følte seg krenket av en vits en professor fortalte på en forelesning.

Det har vært bråk om saken et helt år. Dette er et eksempel på at det fort kan gå galt når følelser skal behandles organisatorisk.  

Ledelsen ved Universitetet i Bergen er besjelet av å ville ta hensyn, gjøre det de tror er rett og best, og de vil at universitetet skal være et godt sted å være både for studenter og ansatte. De fortjener en klapp for sin gode vilje.

Men verden lar seg ikke alltid presse inn i de velmente systemene og ordningene de har laget. System kan virke kontraproduktivt, gjøre små bagateller store og litt vondt mye verre.

Nå er en ny sak under oppseiling. Studenter reagerer på at universitetet har inngått en avtale med Salem konferansesenter fordi menigheten ikke aktivt tar avstand fra konverteringsterapi.

Salem opplyser til Vårt Land at de ikke støtter at homofile skal forsøke å bli kvitt sin legning ved å gå i terapi for å bli heterofile. Men det er nok flere i menigheten som er imot at homofile skal leve ut sin legning.

Ingen er så følsomme at de ikke kan være i et lokale som er eid av en organisasjon som ikke aksepterer deres syn på homofil.

Hvor utbredt dette synes er i kristne miljøer er i dag, er ikke godt å si. Det vi vet med sikkerhet, er at det er stadig færre som har et slikt syn. Det er i imidlertid ingen trossamfunn utenom Den norske kirke som gir aktivt støtte til homofile.

Salem sier at konferanselokalene deres en nøytrale. Her finnes det ingen religiøse symboler og lokalene benyttes både av organisasjoner og bedrifter.

Studentene ber universitetet finne andre lokaler fordi de frykter det kan bli ubehagelig for skeive studenter og ansatte siden Salem ikke har tatt bevisst avstand fra konverteringsterapi.

– Hvis det er slik at det å være i lokalet som eies av en organisasjon med verdier noen studenter og ansatte opplever som ubehagelig, er det noe vi må vurdere. Vi er opptatt av å ivareta behovene til våre studenter og ansatte, sier viserektor Oddrun Samdal til Vårt Land.

Hun logrer uten at det er grunnlag for det. Hun skulle bedt studentene om å skjerpe seg. Ingen er så følsomme at de ikke kan være i et lokale som er eid av en organisasjon som ikke aksepterer deres syn på homofil.

Skulle noen mot formodning være det, får de lære seg å leve med slike følelser.

Det Samdal skulle sagt er at universitetet leier de lokalene som er best og billigst, at lokalene skal være nøytrale og at de ikke sjekker hva eieren eller et flertall av medlemmene mener om aktuelle spørsmål.

Også i Kristiansand har det vært liknende protester mot leie av et stort kurslokale som pinsevennene eier. For et år siden ville ikke Håndballforbundet spille kamper på banen som eies av en stiftelse som Brunstad-stiftelsen har opprettet.

Ved Kunsthøyskolen i Oslo krever studenter at et kunstverk demonteres fordi de mener det fungerer rasistisk og opplever det som krenkende.

I USA har en flodbølge av identitetspolitiske markeringer veltet inn over flere universiteter. Her har ansatte måttet slutte fordi studenter hevder de er blitt dypt krenket.

I USA har en flodbølge av identitetspolitiske markeringer veltet inn over flere universiteter. Her har ansatte måttet slutte fordi studenter hevder de er blitt dypt krenket.

Bedrifter og organisasjoner som hevder de er avhengig av et godt omdømme, tilpasser seg krav fra et flertall med utestemme.

Universitetet i Bergen skaffer seg ikke et omdømmeproblem ved å bruke lokalene som Salem eier. Dette er en filleting som ledelsen ikke bør bry seg med. Studenter lar ikke være å søke seg til Bergen fordi de leier disse lokalene.

Dannelse er en oppgave for universitetet. Til dannelse hører evnen å kunne skille mellom skitt og kanel. Det betyr å kunne skille mellom følelser som er reelle og følelser som benyttes som et markeringsbehov.

Menigheten Salem hører til avvikerne i samfunnet. Når studenter og andre betaler skatt, er de direkte med på å støtte slike menigheter.

Staten betaler hvert år titalls millioner til Den katolske kirke og muslimske trossamfunn som må regnes som avvikere i storsamfunnet på grunn av sitt syn på homofili.

Det er legitimt å arbeide politisk for at staten ikke lenger skal støtte tros- og livssynssamfunn, men la det bli opp til medlemmene å finansiere virksomheten.

Men å forlange at et universitet ikke skal leie et lokale på grunn av eiernes syn på homofili, er ikke annet enn identitetspolitikk på ville avveier.