I krigen for vestlige verdier

Når Frankrike igjen er rammet at terror, forventer flertallet av folket av myndighetene svarer med tiltak for å sikre innbyggernes sikkerhet. Det holder ikke med verbal fordømmelse.

Alle seriøse organisasjoner tar avstand fra terrorisme. Også fellesorganisasjonen for Islam i Frankrike fordømmer terroraksjonene.

Etter drapet på læreren Samuel Paty for to uker siden, varslet Macron en ny lov som skulle «nasjonalisere islam».

Han vil at imamer skal utdannes i Frankrike, at undervisning i arabisk ikke skal skje i koranskoler eller hjemme, men i offentlige skoler helt ned til 3 års-alderen.

Han vil dessuten hindre at moskeer finansieres fra utlandet og organisasjonen mot islamofobi blir lagt ned.

Det Macron så langt har oppnådd med sine nye grep, er å gjøre Frankrike til et hatobjekt i flere muslimske land.

Macron lanserte ikke nye tiltak i går, men retorikken ble skjerpet. Han mener Frankrike er under angrep.

Det er en overdrivelse, men det er en retorikk som fungerer når storsamfunnet krever at myndighetene må få kontroll med islamsk ekstremisme. Om de oppnår det med å skjerpe retorikken og kreve økt statlig styring, er ikke gitt.

Det Macron så langt har oppnådd med sine nye grep, er å gjøre Frankrike til et hatobjekt i flere muslimske land. Flere steder i den muslimske verden blir franske varer boikottet.

Tyrkias president Tayipp Recep Erdogan har utnyttet situasjonen og bygger seg selv opp som leder for den muslimske verden. Han sier frekt at Macron bør mentalt undersøkes og hevder han innleder et korstog mot islam.

Den situasjonen som har oppstått øker faren for terroraksjoner mot Frankrike. Derfor må Frankrike innføre skjerpet beredskap.  

Macron mener han ikke har noe valg. Ytringsfriheten må forsvares. Det innebærer retten til å krenke muslimer ved å publisere karikaturtegninger.

Macron vil heller ikke oppgi kravet om at Frankrike skal være en sekulær stat.

Religion og politikk skal holdes adskilt. Religiøse symboler eller påvirkning tillates ikke i skoler eller i offentlige sammenhenger. Muslimer får tro hva de vil, men troen skal være en privatsak. Samfunnet er sekulært. Basta.

Den mektige katolske kirken tapte grepet om nasjonen for hundre år siden. Katolikken har tilpasset seg. Muslimene får gjøre det samme.

Det er grunn til å tro at flertallet av muslimer i Frankrike tilpasser seg, men i islamsk trostradisjon står forestillingen om at islamsk tro skal prege samfunnet fortsatt sterkt. Derfor vil mange muslimer i Frankrike ikke innordne seg under den sekularisme som Macron forfekter. Erdogan er nå blitt deres yppersteprest.

Ytringsfriheten står sterkt i Frankrike. Om idealene fra den franske revolusjon om frihet, likhet og brorskap står like sterk, kan diskuteres.

Spenningen innad i Frankrike er ikke like sterke som i USA, men de øker. Fattigdom er et økende problem. Med det følger opplevelse av utenforskap. Frankrike makter ikke integrere store grupper innvandrere. Der håpløsheten slår rot, beredes grunnen for terrorisme.

Forfatteren Michel Houellebecq er ikke representativ, men han maktet å provosere med sin bok «Underkastelse» der han hevder de verdier Macron kjemper for, ligger på dødsleiet og at islam etter hvert vil fylle tomrommet.

Han bruker både terroren i Frankrike og krigen i Aserbajdsjan i sin plan for å gjenoppbygge det osmanske riket

Det må aldri skje, er storsamfunnet svar.

Macron mener løsningen er å ta sterkere styring over de islamske miljøene. Det skal ikke være plass i Frankrike for muslimer som ikke vil la seg sekularisere på den måten at de aksepterer at troen er en privatsak.

Macron ser nok også hen til de politiske realitetene når han velger strategi. Han har mistet støtte og popularitet. Når han når står fram som hærfører mot terrorisme og innflytelse fra islam som strider mot franske verdier, kan han øke oppslutningen.

Hvis Macron ikke tar kraftfulle grep, vet han at høyresiden under ledelse av Marine Le Pen, vil utnytte situasjonen.

Det er en voksende bekymring i flere vestlige land over utviklingen i Frankrike. Det er ikke minst knyttet til det spente forholdet mellom Tyrkia og Frankrike.

Tyrkia er vitterlig med i NATO, men for Erdgan er det viktigste å bygge opp Tyrkia som en stormakt i Midt -Østen.

Han bruker både terroren i Frankrike og krigen i Aserbajdsjan i sin plan for å gjenoppbygge det osmanske riket. Om ikke med seg selv som sultan, så i det minste som områdets suverent mektigste leder.