Lofotfiske i 1951. 5000 båter på fiske. Havna i Henningsvær en søndag mens fiskerne hviler. 

Foto

Sverre A. Børretzen / Aktuell / SCANPIX

Publisert: 6. juli 2020 kl 10.15
Oppdatert: 6. juli 2020 kl 10.32
Magne Lerø (født 1954) er en norsk redaktør og forfatter. Han er redaktør og eier av Dagens Perspektiv, Samtiden, bransjeavisen Dagligvarehandelen, Reiseliv1 og Convenience gjennom selskapene Medier og Ledelse AS og Dagens Perspektiv AS.
Leder

Fisk som pengemaskin

Det er bred politisk enighet om at norsk fiskeripolitikk skal sikre sysselsetting og bosetting langs kysten.

Det er på papiret.

De siste 20-30 årene er det ført en politikk som har gitt motsatt resultat. Det har handlet om å øke lønnsomheten i fiskerinæringen.

Ikke så og forstå at det har vært ulønnsomt å hente opp fisk fra havet noen gang. De som ikke har klart seg er en del mindre fiskemottakene langs kysten. Her har behovet for stordriftsfordeler slått inn.

Offisielt skal den som eier en fiskekvote føre fiskene i land der en hører til. Det er en bestemmelse som ikke blir håndhevet.

Vi er endt opp med et system det fiskekvoter selges til høystbydende. I 2004 hadde de ti største selskapene som tråler etter torsk kontroll på over 25 prosent av kvotene. I 2018 kontrollerte de 80 prosent.

Det kan koste 7-8 millioner å skaffe seg en fiskekvote. I tillegg må man investere i båt og utstyr.

Saken fortsetter under annonsen

Det er praktisk talt blitt umulig for unge å bli fiskere med egen båt og kvote.

Ifølge Klassekampen fikk en av de største aktørene, Lerøy Havfiske, et resultat på 450 millioner kroner i 2018. De betalte 97 millioner i skatt.

Det er blitt så lønnsomt å drive med fiske at Fiskeridirektoratet mener tiden er inne for å innføre en ekstra fiskeskatt, eller grunnrente som det gjerne kalles når en kan tjene særdeles godt på å utnytte naturressurser som tilhører fellesskapet. Slik er det når det gjelder olje og vannkraft.

Det er blitt så lønnsomt å drive med fiske at Fiskeridirektoratet mener tiden er inne for å innføre en ekstra fiskeskatt,

Fiskeridirektør Liv Holmefjord mener den såkalte strukturtilpasningen som har skjedd i bransjen, har vært nødvendig for sikre bærekraft og lønnsomhet.

– Vi tror en skatt i en eller annen form vil gi større legitimitet til endringene som er gjort, sier Holmefjord til Klassekampen.

Dette er ikke en ny tanke. Fiskeridirektoratet mente dette i 2014 og i 2017.

Saken fortsetter under annonsen

Direktør Holmefjord taler imidlertid for døve ører. Er det noe Erna Solbergs regjering ikke vil, er det å innføre nye skatter eller øke skattene. De lever fint med at en stadig større del av verdiskapingen innen fiske ender opp på kontoen til private eiere.

Oppdrettsnæringen er enda mer lønnsom enn tradisjonelt fiske. Men heller ikke her er det politisk flertall for å innføre grunnrentebeskatning.

Ingen vet hvor mye vi må hente ut fra Oljefondet for å dekke alle kostander og tapte inntekter knyttet til koronasmitten og den lave oljeprisen.

Statsbudsjettet som legges fram i oktober, vil være eneste stort skrik om behovet for økte inntekter til staten.

Å øke skattene kan ha negative virkninger både på drift og investeringsvilje i en næring. Men ikke når det gjelder oppdrett eller havfangst. Her er lønnsomheten eksepsjonelt god. Det eneste det vil føre til, er at søkkrike eiere får litt færre millioner de kan sylte ned og bruke til eget forgodtbefinnende.

Det går an å lage ordninger som fritar nykommere grunnrenteskatten en periode. Det kan også lages ordninger der en kan utsette innbetalingen av denne skatten om uforutsette hendelser rammer næringen.

Riksrevisjonen rister oppgitt på hodet over dagens fiskeripolitikk. De mener det bryter klart med de prinsippene Stortinget har vedtatt for næringen.

Saken fortsetter under annonsen

Fiskebåtene blir større. Færre små båter betyr at det leveres mindre fisk til foredling på land. Antall fiskemottak synker. Befolkningen som tradisjonelt har vært sysselsatt med fisk, må finne på noe annet å gjøre – eller gå på Nav.

Det har skjedd en storstilet industrialisering av fisket. Fiskere med en sjark under 11 meter er en utdøende rase. De effektive trålerne soper opp stadig mer av fisken i havet.

Det har bredt seg et opprør langs kysten. De blir ikke hørt. Riksrevisjonen blir heller ikke hørt. Regjeringen vil ikke ta grep for snu utviklingen.

«Sånn går nå dagan». Om de rødgrønne vinner valget neste år, vil noe skje. Det sier de i alle fall. Utviklingen var riktignok i gang da de satt med makten.

Over alt i samfunnet blir det større enheter. Også innen fiskerinæringen må det kuttes kostander og effektiviseres. Men det bety ikke at de prinsippene Stortinget har vedtatt skal kastes på båten.

Arbeidsplasser langs kysten er ikke uvesentlig.

Mens Stortinget har holdt seg med festtaler om fiskets store betydning for kystbefolkningen, går utviklingen motsatt vei. Det er ikke enkelt å snu. Flere grep må tas.

Saken fortsetter under annonsen

Mens Stortinget har holdt seg med festtaler om fiskets store betydning for kystbefolkningen, går utviklingen motsatt vei

Leveringsplikten må nyformuleres og skjerpes. Fiskebåter under 15 meter utgjør i dag 25 prosent av torskeflåten. En bør treffe tiltak som sikrer at de beholder denne andelen.

Det må også iverksettes tiltak som kan sikre rekrutteringen av unge til fiskeyrket, ikke ved at de blir mannskap på store trålere, men at de driver fiske fra egen båt.

Det betyr at noen unge bør få frikvoter de første årene og etter hvert gunstige lån for å skaffe seg fiskekvote.

Utviklingen som har skjedd kan ikke reverseres, men ved å innføre en egen fiskeskatt vil man sikre at fellesskapet i det minste får en større del av verdiskapningen. Det vil også bidra til at prisen på fiskekvoter går ned.

Det er på tide å dele ut noe mer fiskelykke til de stedene langs kysten som ha muligheter for å livnære seg på fisket.