Det nye godhetspartiet

Sentrum framstår som et slags godhetsparti. De strutter av velvilje overfor de svakeste og serverer store doser politisk korrekte meninger. Sentrum vil bare godt. Det er kun oljeindustrien og Frp de vil legge seg ut med.

Sentrum er dødt i norsk politikk. Det hjelper ikke hva KrF og Venstre sier. De har endt opp som borgerlige partier, riktignok av den moderate sorten, etter at de på åttende året har valgt å holde seg til Høyre og Frp.

Riktignok trekker politikken mot sentrum i praksis, men noe rop etter sentrum er knapt hørbart. Det nye partiet «Sentrum» som ble lansert i går, kan på ingen måte sies å være svar på et rop fra folkedypet eller en påviselig trend i velgermassen.

Men frustrasjonen i KrF etter at de for to år siden valgte å plassere seg på den borgerlige fløyen, er betydelig. Tanken om å bryte ut og danne et nytt parti nådde den gang knapt offentligheten. Men hos enkelte har tanken ligget og gjæret som en surdeig. Flere sentrale tillitsvalget har meldt seg ut eller trappet ned engasjementet i partiet.

Da Frp røk ut av regjeringen og Knut Arild Hareide sa ja til en statrådstaburett, pustet KrF-ledelsen lettet ut. Nå samlet partiet seg. De kunne legge striden bak seg. Sår kunne gro.

Geir Lippestad kan fungere godt som frontfigur. Men langt viktigere er det at Sentrum treffer velgerne med de politiske sakene de vil fronte.

Strategene bak den nye partidannelsen innså at det ikke var nok å stable på beina en b-lag av KrF-politikere. De måtte få med seg en fanebærer fra Ap-fløyen. Derfor Geir Lippestad. Han er ingen politisk tungvekter i Ap. Han har vært byråd for Ap i Oslo i to år, men de siste årene har det virket som om han har vært på vei ut at politikken.

Geir Lippestad kan fungere godt som frontfigur. Men langt viktigere er det at Sentrum treffer velgerne med de politiske sakene de vil fronte.

De som trekker i gang enda et parti, må høre til det «sterkttroende». For det er langt fra gitt at dette blir noe mer enn et slag i luften. Men når en brenner for noe, er det lov å prøve å få velgere med seg.

Geir Lippestad er som skoselgeren som kom til Sahara og sendte beskjed til hovedkontoret om at det her var store muligheter, for det er ingen som bruker sko. Alternativet ville vært å konkludere med at det ikke var et marked for sko.

Sentrum skal være et blokkuavhengig parti som legger FNs bærekraftsmål og menneskerettserklæringen til grunn for utforming av all politikk. I plattformen står det at de skal hente inspirasjon fra fellestrekkene i sosialdemokratisk, kristendemokratisk og kristensosialistisk tenkning.

«FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet, stoppe klimaendringene og ta vare på det biologiske mangfoldet. Våre politiske handlingsplaner vil ta utgangspunkt i disse. FNs bærekraftsbegrep må legges til grunn for all politikkutforming: sosial, økonomisk, klima- og miljømessig bærekraft. Det må legges til rette for en utvikling som respekterer naturens bærekraft og som kommer dagens behov i møte uten å ødelegge for kommende generasjoner», heter det.

Sentrum vil ta ansvar for sårbare grupper og være opptatt av å inkludere disse i arbeidslivet. Det ser ut til at de plasserer seg på Venstre og KrF sin linje når det gjelder innvandring. De vil bekjempe økende økonomisk ulikskap.

De skaffer seg også en grønn profil ved å gjøre det klart at de vil avvikle oljeutvinningen på norsk sokkel innen 15 år. De følger ikke Venstre inn i EU. De vil holde fast på EØS avtalen og snakker varmt om internasjonalt samarbeid. De vil også ha en aktiv nasjonal eierskapspolitikk

Problemet for Sentrum er at de ender opp med saker som andre partier har sakseierskapet til

De markerer en slags avstand til KrF ved å formulere seg slik i plattformen: «Lhbti-personer møter utfordringer på mange arenaer i samfunnet vårt. Vi har et ansvar for å bidra til åpenhet og å aktivt motarbeide diskriminering. Vi er opptatt av at alle mennesker skal få være den de er. Det er viktig at skole og barnehage har god kompetanse om hvor mangfoldige mennesker er».

Det er få overraskende standpunkter i plattformen. Det mest nyskapende er at de legger FNs bærekraftsmål til grunn og at de forsøker i ett og samme parti å lage en miks av sosialdemokratisk og kristendemokratisk tenkning.

Vanligvis dannes et parti ut fra en interessegruppe eller en sak de vil kjempe for og som overskygger det meste. MDG representerer den grønne bølgen og har en rekke radikale standpunkter. For tre år siden fikk vi Bompengepartiet. Høyre ivaretar interessene til bedriftseierne og de som disponere kapital, Frp er mot skatter av avgifter, Ap er de fagorganisertes parti, SV en fanebærer for en annen utenrikspolitikk enn den som føres, Sp er bøndenes og distriktenes parti og KrF henvender seg primært til velgere med et kristent livssyn og ivaretar kirker og kristne organisasjoners interesser.

Venstre sliter fordi de ikke lenger representerer en interessegruppe og har mange saker som også andre har på sitt program.

Problemet for Sentrum er at de ender opp med saker som andre partier har sakseierskapet til. Skal de ha mulighet for å nå igjennom, må de komme opp med noen få saker der det blir tydelig at de representere en forskjell som mange nok velgere vil støtte.

I dag framstår de som et slags godhetsparti som strør rundt seg med rimelig politisk korrekte meninger. Sentrum vil bare godt. Det er kun oljeindustrien som har noe å frykte.