Trump og Johnsen - ustabilitetens parhester

Statsminister Theresa May har i dag innkalt regjeringen til krisemøte om Iran etter at en britisk oljetanker er tatt i arrest av det iranske militæret.

Det er grunn til å tvile på om det kommer så mye ut av dette møtet. May går av som statsminister onsdag, og det er ventet at Boris Johnsen overtar.

Hans rival i kampen om statsministervervet, Jeremy Hunt, ble i fjor utnevnt til utenriksminister. Det kan være han fortsetter på denne posten selv om han taper kampen om ledervervet i det konservative partiet.

Ved å beholde Hunt kan Johnson markere at partiet skal stå sammen. Det er dessuten en fordel med kontinuitet i utenrikspolitikken.

Når opptellingen av valget i morgen etter all sannsynlighet viser at Johnsen har overlegent flest stemmer, kan ikke hans mandat til å lede partiet trekkes i tvil.

Det er imidlertid nok av tvil knyttet til hvordan Johnsen vil opptre som statsminister. Han vil stå i kriser til langt opp etter lårene fra første dag av. Irankrisen er den mest akutte.

Når Iran kaprer en britisk oljetanker, skjer det for å øke krisen. Det er en sannhet med modifikasjoner at krisetegnet på kinesisk består av tegnet for fare og mulighet. Men det er et godt poeng.

Den spente situasjonen kan føre til krig, men det er også muligheter for at det kan føre til en ny avtale som både USA og Iran kan akseptere.

Johnsen vil stå i kriser til langt opp etter lårene fra første dag av. Irankrisen er den mest akutte.

Storbritannia har stått samme med EU i synet på Iran-avtalen. Det er Donald Trump og USA som har valgt alene-gang. Men statsministerskiftet i Storbritannia gir grunn til å stille spørsmål med om Johnsen vil følge den samme linje som May.

Storbritannia har tidligere valgt USAs side i en konflikt mot de fleste andre land i Europa. Det skjedde i 2003 da Tony Blair ble med USA i krig mot Irak.

I likhet med Trump er Johnsen kjent for å bruke en kraftfull retorikk. Så vi kan forvente oss saftig kritikk av Iran onsdag. Men hva politikere sier, er en ting. Det er de de foretar seg som teller.

Donald Trump vil gjøre det han kan for å få Storbritannia på laget i konflikten med Iran. Det vil styrke hans posisjon i USA. Kongressen har gjort det klart at Trump ikke har mandat til alene å vedta at USA skal starte krig mot Iran. Og de stoler tydeligvis ikke på Trump.

Dette vil også være situasjonen i Storbritannia. Tony Blair ble kraftig kritisert for at han tok seg til rette og ikke forankret krigen mot Irak godt nok.

I striden om brexit har Johnsen skapt et inntrykk av at han akter å dra Storbritannia ut av EU innen 31. oktober uansett hva de måtte mene i parlamentet.

Det vitner om en vilje til å ta seg til rette som er fremmed for demokratiet. Så fremt det er mulig skal de viktigste avgjørelsene i et land fattes av nasjonalforsamlingen.

I USA herjer Donald Trump på i kjent stil. En skulle tro velgerne vendte seg mot en president som store deler av verdens statsledere rister oppgitt på hodet av. Men slik er det altså ikke. Med sin splittende, egosentriske stil samler Trump støtte. Det ser ut til at til det er «mer Trump» et flertall av velgerne vil ha.

Det skal i alle fall godt gjøres for Demokratene som er sterkt splittet, å samle seg om en kandidat som kan hamle opp med Trump. Det må i tilfelle være en som har et tydelig program og som evner å angripe Trump på han svakeste punkter.

Trump egosentrisitet og narsissisme er så sterk at den overskygger presidentrollen.

Knapt noe land har hatt større betydning for utviklingen av demokrati og menneskerettigheter enn USA og Storbritannia. Frankrike bør vel også skal nevnes i denne forbindelse.

I USA er Trump i ferd med å drive USA inn i stadig mer splittelse. Tilliten mellom befolkningsgrupper og til politikerne forvitrer. Slik undergraver han de pilarene demokratiet bygger på.

Også Frankrike er i krise. Det gamle partimønsteret ramlet sammen ved forrige valg og Emmanuel Macron ble valgets store vinner.

I krisens tid er Macron opptatt av å bygge opp omkring demokratiet. Han forsøker å finne balansen mellom å bruke den makt han tross alt har fått og holde oppe dialogen med sine kritikere.

Macron er bekymret over de økte spenningene i det franske samfunnet. Trump bryr seg ikke om tendensene til at det amerikanske samfunnet rives i stykker så lenge han tror det kan tjene hans kortsiktige interesser.

Det er ikke godt å si om Boris Johnsen vil legge seg på Macron eller Trumps linje. Det meste tyder på at han er en «trumpianer». Men når en politiker entrer maktens trone, skjer det at noen blir en annen en man er kjent for, fordi rollen er så sterk.

For Trump er det ikke tilfelle. Hans egosentrisitet og narsissisme er så sterk at den overskygger presidentrollen.