Syndebukker i og utenfor Nav

At opposisjonen fortsatt rasler med sablene etter Anniken Hauglies redegjørelse i Stortinget i går, er som forventet.

Hun ga ikke alle svar. Hun svarte på det hun mener hun har skaffet seg tilstrekkelig oversikt over. Flere viktige spørsmål står ubesvart. Det er ikke noen grunn til å kritisere Hauglie for det.

Det verste en statsråd kan gjøre i en slik situasjon, er å si noe en ikke har dekning for. Anniken Hauglie må være pinlig nøyaktig. Hvis ikke får hun opposisjonen og mediene på nakken.

Det ender fort i påstander om at det er noe hun dekker over eller at hun forsøker å redde eget skinn ved å ikke fortelle den hele og fulle sannheten.

Anniken Hauglie var upresis på Dagsrevyen i forrige uke da hun sa at Nav startet med å rydde opp med en gang de forsto sto at de hadde tolket loven feil.

Hun gjør ikke en slik feil igjen. Nå lever hun etter regelen: full oversikt før kommentar til pressen. Presse og opposisjon får heller vente.

Det er avgjørende for Hauglie at hun og Nav-direktør Sigrun Vågeng er av den samme oppfatning av hva som har skjedd og hva som skal skje.

Hauglie var tidlig ute med å si at hun har full tillit til Vågeng. Det betyr at Hauglie og Vågeng har satt seg i samme båt. De akter å komme seg velberget gjennom de bølger og brottsjøer de må regne med å møte etter hvert som Nav-skandalen seiler videre

Det var viktig for Hauglie i går å gi en unnskyldning på vegne av staten til dem som urettmesse er blitt rammet. Denne prøven besto hun.

Erna Solberg kan ikke tillate at Frp kjører solo i denne saken. Her må FrP slutte opp om Anniken Hauglie.

Hun la også fram en plan for hvordan regjeringen vil rydde opp i Nav-skandalen. Planen har falt i rimelig god jord. Det virker som om Hauglie har god kontroll på det opprydningsarbeidet hun har satt i gang.

Når ledere ikke trekker seg når en krise er et faktum, begrunner de de med at de vil stå på post for å rydde opp.

Både Hauglie og Vågeng har lagt seg på denne linjen. Det samme gjorde Jens Stoltenberg etter landet største krise, 22 juli.

Nav-skandalen skal granskes og en skal behandles i Stortingets kontrollkomite. Det kan ende med at Anniken Hauglie blir møtt med mistillit.

Det betyr på ingen måte at hun må trekke seg. Det avgjør Erna Solberg.

Hvis Anniken Hauglie trekker seg, innebærer det at regjeringen tar ansvaret for å ha gjort en feil. Statsministeren vil helst unngå det.

Dersom det avdekkes at Anniken Hauglie har gjort alvorlige feil og saken utvikler seg slik at Hauglie blir en belastning for regjeringen, kan det tenkes at Hauglie vil bli ofret. Sjansen for at det vil skje, er liten.

Frps talsperson i trygdespørsmål, Erlend Wiborg, mener Sigrun Vågeng bør trekke seg. Det er oppsiktsvekkende at Frp krever at Vågeng trekker seg når Hauglie sier hun har tillit til henne.

Frp har tradisjon for å trekke fra hofta om de mener å få øye på en syndebukk. Slik kan de ikke holde på når de er del av regjeringen.

Erna Solberg kan ikke tillate at Frp kjører solo i denne saken. Her må FrP slutte opp om Anniken Hauglie.

Det skal mye til om det ender med at Sigrun Vågeng får sparken mens Anniken Hauglie blir sittende.

Det er en utbredt oppfatning i Nav at de opptrer slik regjeringen ønsker. Nav er en del av forvaltningen. De iverksetter det regjeringen bestemmer og følger de signaler de får fra departementet.

Er det noe departementet ikke godtar, er det at en underliggende etat kjører et sololøp. Selv om Sigrun Vågeng ikke er en byråkrat i sinn og sjel, har hun ganske sikkert skaffet seg ryggdekning for det hun foretar seg.

Vi har få eksempler på at profilerte etatsledere må tekke seg. SSB-sjef Christine Meyer er unntaket som bekrefter reglene. Hun måtte trekke seg da Siv Jensen konkluderte med at hun ikke hadde tillit til henne og planene hun hadde lagt for SSB.

Bjørnar Moxnes reiste spørsmålet om mistillit til Anniken Hauglie med en gang Nav-skandalen ble kjent. Han må sannsynligvis vente til nærmere sommeren før Hauglies skjebne bli avklart.

Vi må drøfte om vi i større grad må bruke skjønn i møte med enkeltmennesker framfor å forfekte en millimeterrettferdighet som fremstår som temmelig brutal

Etter hvert som Nav-skandalen rulles opp, vil det kollektive ansvaret blir tydeligere. Både domstoler, advokater, fire arbeidsministre og Stortinget har hver på sin måte sviktet i denne saken.

Vi har organisert velferdsforvaltningen på en måte som gjør det vanskelig å jakte på en syndebukk.

Det viktigste politikerne bør være opptatt av, er ikke fortiden og hvem som har ansvar for hva. De bør være opptatt av hvordan Nav skal endres.

Det er avdekket holdninger og praksis om ikke kan forsvares. Nav framstår som suveren i sin lovtolkning både i forhold til Trygderetten og enkeltpersoner.

Vi må stille spørsmål om vi er tjent med en trygderett som Nav ikke underordner seg.

Navnet «trygderett» gir inntrykk av at det er en domstol vi har å gjøre med. Det er det ikke. Det er i praksis en ankeinstans som Navn må forhold seg til.

Det hører ingen sted hjemme at Nav nekter en som mottar trygd å besøke sin søster i Tyskland som ligger for døden.

Den slags regelstyring kan vi ikke ha.

Det bør undersøkes hvor utbredt en slik firkantet regeltolkning er. Det er faktisk bedre å la Navs saksbehandlere bruke hodet.

Vi må drøfte om vi i større grad må bruke skjønn i møte med enkeltmennesker framfor å forfekte en millimeterrettferdighet som fremstår som temmelig brutal.