Strevet med konkurranse i dagligvarehandelen

Ifølge politikere og folk flest har vi for høye matvarepriser i Norge. Det er en sannhet med modifikasjoner. Vi bruker ikke mer av det vi tjener på mat nå, enn tidligere. Sammenlikner vi lønninger i forhold til prisen på mat i Norge med tilsvarende forholdstallet for andre land, er det ikke grunnlag for å si at maten er dyr i Norge.

Men selvsagt kunne matvarene blitt rimeligere om vi hadde åpnet for mer import av landbruksvarer og ikke beskyttet norsk landbruk med tollbarrierer.

Det som bekymrer myndighetene, er at konkurransen i bransjen ikke er god nok. I dag er Forbrukerrådet ute i Dagens Næringsliv og tar til orde for at myndighetene i større grad må styre hvor butikkjedene får etablere seg. Butikktettheten i Oslo er tre ganger så stor som i Stockholm. Det gjør at det vanskelig for nye aktører å etablere seg.

– Når butikkene får for liten omsetning, går det utover utvalg og pris, sier Inger Lise Blyverket, direktør i Forbrukerrådet, og minner om at det ikke er fri etableringsrett i Danmark og Storbritannia.

Den viktigste grunnen til at det etableres mange butikker i Norge, er den harde konkurransen kjedene imellom.

I dag møter næringsminister Torbjørn Røe Isaksen dagligvarekjedene, myndigheter og interesseorganisasjoner for å drøfte tiltak for å sikre en sunn konkurranse i bransjen. Røe Isaksen vil ikke utelukke at det i den nye dagligvareloven han skal legge fram om få måneder, kan bli åpnet for å regulere innkjøpsprisene. For tiden jobber Konkurransetilsynet på spreng for å få oversikt over hvordan konkurransen mellom kjedene i forhold til leverandørene virker i praksis.

I teorien skal fri konkurranse føre til de rimeligste prisene for forbrukerne. Dersom det på et sted kun er en dagligvarebutikk, blir prisene her høyere enn i et område der en forbruker kan velge mellom tre butikker innenfor gåavstand. Men prisene blir ikke nødvendigvis lavere i byene hvor konkurransen er hardere. Her velger butikkene å redusere vareutvalget og satser på lavere priser på kampanjevarer for å beholde kundene.

Den viktigste grunnen til at det etableres mange butikker i Norge, er den harde konkurransen kjedene imellom. Norgesgruppen, Coop og Rema 1000 har i praksis delt markedet mellom seg.

I 2014 hadde Ica 553 butikker i Norge og omsatte for rundt 17 milliarder kroner. Det ga en markedsandel på 14,8 prosent. Likevel gikk de med et tap på 497 millioner kroner. De endte med at de solgte kjeden til Coop.

Norgesgruppen har skaffet seg en markedsandel på 43,8 prosent. Etter kjøpet av ICA har Coop en markedsandel på 29,1 prosent, mens Rema 1000 har 23,4 prosent av markedet. Sammenliknet med siste måling har Rema 1000 tapt 0,5 prosent av markedet, Coop har vunnet 0,1 prosent, mens Norgesgruppen har en økning på 0,5 prosent

Fortsetter denne utviklingen i ti år, vil Norgesgruppen ha rundt 50 prosent av markedet og Rema kan komme til å lide samme skjebne som Ica. Det ville være en falitt for myndighetene om vi skulle bli sittende igjen med to dagligvarekjeder som hadde en samlet markedsandel på nærmere 90 prosent.

Når det er en sterk konkurranse på pris mellom dagligvarekjedene, er det avgjørende hva de enkelte kjedene må betale leverandørene for varene. I den såkalte «høstjakta» kjempes det harde slag om rabatter mellom kjeder og leverandører. Når Norgesgruppen har sikret seg en markedsandel på 43,8 prosent, utnytter de denne maktposisjonen til å kreve lavere innkjøpspriser. For en leverandør kan det være dramatisk å bli stengt ute fra Norgesgruppens butikker fordi de ikke blir enige om innkjøpspris.

Når Norgesgruppen får de laveste innkjøpsprisene, kan de også tilby forbrukerne de laveste prisene uten at det går ut over lønnsomheten. Rema 1000 får de laveste rabattene fordi de er minst. Skal de holde de samme prisene som Norgesgruppen, går det ut over lønnsomheten om de ikke klarer å drive mer effektivt enn sine konkurrenter.

For butikkjedene er det avgjørende å beholde markedsandelen fordi lavere markedsandel betyr høyere innkjøpspris på alle varer. Derfor etablerer de butikker over alt hvor de ser muligheter, slik at de i det minste kan selge såpass at det gir balanse i driften.

Det er ikke slik at markedskreftene sikrer et mangfold.

Det spørs om en oppnår noe særlig med å dele landet inn hundrevis av handelsdistrikter og sette et tilsyn til å styre kjedenes etableringsiver. Det er i «høstjakta» det skjer. Det er rabattene på innkjøp som er driveren i utviklingen.

På papiret fungerer konkurransen i dagligvaremarkedet som det skal. Men konkurransen på sikt blir svekket om vi ender opp med to landsomfattende kjeder.

For liberalister og tilhengere av frie markeder er det en formastelig tanke at myndighetene skal regulere frie forhandlinger mellom leverandører og butikkjeder. Det spørs om det er noen annet som vil hindre et duopol.

Det er ikke slik at markedskreftene sikrer et mangfold. Der markedskreftene slippes løs uten styring, ender en til slutt opp i et monopol.

Torbjørn Røe Isaksen må finne ut av om han vil forsøke å ta det onde med roten, eller om vil tro på mindre kontroversielle tiltak for å sikre konkurranse mellom aktørene. Lavere priser bør ingen regne med.