Straff som blindvei

Det har til alle tider vært utkjempet harde slag innen akademia. Her gjelder det å ha hard hud for å klare seg i kampen mot fagfolk som skyter med verbale kanoner.

Det kjempes bitre slag på fagets vegne og egne vegne.

Men samfunnet godtar ikke lenger, ser det ut til, at professorer og andre «gløgginger» gyver på uten å ta hensyn til hva deres verbale kanonild gjør med enkeltindivider og miljøet.

Konfliktene ved Institutt for historiske studier (IHS) på NTNU har vokst ut av ledelsens kontroll.

Ifølge Adresseavisen er noe av problemet at «utlendinger, kvinner og homofile trakasseres av hvite middelaldrende menn».

Den virkelighetsbeskrivelsen tilbakevises kontant av andre.

Den feilen ledere ofte gjør når konflikter bygger seg opp, er at de bruker for lang tid og mye penger på kartleggingsfasen

I fjor engasjerte ledelsen tre uavhengige fagfolk for å kartlegge forholdene ved instituttet. Det endte opp med en 500 siders rapport og en prislapp på 2,5 millioner kroner.

Hva i alle dager skal en med 500 sider hemmelig rapport om hva den ene og den andre har sagt, mener og føler?

Det de har fått ut av dette, kan umulig være verd 2,5 millioner kroner. De hadde fått mer ut av det om de hadde engasjert en konfliktløser som kunne være i miljøet et helt år.

Den feilen ledere ofte gjør når konflikter bygger seg opp, er at de bruker for lang tid og mye penger på kartleggingsfasen.

Mens situasjonen kartlegges vokser gjerne konfliktene. Uløste konflikter er sjelden konstante. De vokser gjerne med tiden.  Det har skjedd ved NTNU. Der er det kommet opp i 20 varsler.

Nå akter ledelsen å ta grep. Det er snakk om å flytte en hel forskergruppe bort fra instituttet.

Om det er et godt grep, er det vanskelig for utenforstående å ha en mening om. Det har allerede kommet protester.

Men å flytte folk fra hverandre fysisk, kan fungere når samarbeidet har gått fullstendig i stå.

Professor Ingar Kaldal ved instituttet skriver i et innlegg i Khrono at problemene ved instituttet har oppstått fordi ledelsen svikter og ikke tåler kritikk.

Kritikken mot ledelsen er ikke blitt mindre når det er varslet at de vurderer å ta i bruk «ordensstraff». Det er det en hjemmel for i det statlige regelverket som universitetene er omfattet av.

Det oser middelalder av begrepet. Det er bare i forsvaret og delvis i politiet at man benytter seg av straff i form av nedgradering som får lønnsmessige konsekvenser.

Overført til universitetene betyr det at en professor kan fratas sin tittel og ende opp som førsteamanuensis, for eksempel. Det betyr mindre lønn på kontoen.

Arbeidsgivers styringsrett er noe annet. Når arbeidsgiver har ansvar for arbeidsmiljø, må en også ha makt til å treffe tiltak som sikrer arbeidsmiljøet. Styringsretten må arbeidsgivere holde fast på og bruke.

Den tidligere lederen i Forskerforbundet, Kristian Steines, som jobber ved instituttet, er blitt omplassert.

Når ledelsen på denne måten bruker makt, kan det selvsagt oppleves som en straff. Men et slikt tiltak er begrunnet i at ledelsen anser seg som nødvendig av hensyn til arbeidsmiljøet. Det er ikke gjort for å straffe.

Steines har ikke godtatt dette, og det har på ingen måte dempet konflikten.

Straff løser ingen problemer. Styringstetten er et tilstrekkelig verktøy.

Tap av tittel og lønn er noe annet. Det er straff. Til manges overraskelse godtar fagorganisasjonene ordenstraff. Guro Elisabeth Lind i Forskerforbundet sier til Khrono at det er viktig at arbeidsgiver kan ta mildere reaksjoner enn oppsigelsen og avskjed i bruk.

Lederen for Norsk Tjenestemannslag, Kjersti Barsok, er av samme oppfatning.

Det har skjedd fem ganger i Norge at en professor har fått sparken. Den siste var Nils Rune Langeland. I 2009 ble også Arnved Nedkvitne sagt opp etter en langvarig konflikt med ledelsen.

Fagorganisasjonene liker tydeligvis ikke en situasjon der oppsigelse er eneste utvei. Men finnes det professorer som vil akseptere av de blir fratatt tittel og satt ned i lønn? Hvis de vil prøve denne avgjørelsen for retten, vil ledelsen måte argumenter med at de mener det er saklig grunn. Og er det da slik at kreves mindre saklig grunn for å bi fratatt tittel og satt ned i lønn enn for å bli sagt opp?

En medarbeider som blir ydmyket på denne måten, kan fort ende opp som en evig motstander av alt ledelsen finner på.

Å bli forflyttet med henvisning til at en ødelegger samarbeidsklima er mindre belastende og stigmatiserende.

Straff løser ingen problemer. Styringsretten er et tilstrekkelig verktøy.