Provokasjoner -demokratiets ektefødte barn

Det er ytterst lite vi merker til ekstremister på høyresiden med voldelige tendenser på våre breddegrader. I forbindelse med det som skrives om 22. juli kan man få et annet inntrykk.

Det er åtte år siden terrorangrepene på Regjeringskvartalet og Utøya som kostet 77 mennesker livet. Det er forståelig at noen bruker denne tragiske hendelsen som utgangspunkt for å advare mot ekstremister på høyresiden.

Men når det skal tas et oppgjør med hatretorikk og provoserende holdninger, gjelder det å ikke bruke slegga slik at en samtidig rammer demokratiet.

Et kjennetegn ved demokratiet er at det skal være rom for synspunkter og holdninger som under gitt omstendigheter kan løpe løpsk og bli en trussel mot demokratiet, menneskerettigheter og den vedtatte rettsorden. Slik sett er demokratiet en risikosport.

Det mangler ikke på forkastelige holdninger og synspunkter som får utfolde seg innenfor demokratiets rammer

Det mangler ikke på forkastelige holdninger og synspunkter som får utfolde seg innenfor demokratiets rammer. Når de mest suspekte konspirasjonsteoriene rulles ut, de styggeste tilfellene av hatretorikk bryter seg gjennom til overflaten og mennesker opplever seg grovt krenket, dukker gjerne kravet om innstramninger opp.

Basis for demokratiet er ytringsfriheten. Ytringsfrihet handler om at det skal være lov å si det en mener selv om noen føler seg såret og grovt krenket.

Noen meninger er såpass ekstreme at de bidrar til å spre hat. Mye av det som gjerne omtales som «hatretorikk» er imidlertid tillatt. Det er når ytringer framstår som trusler, oppfordring til hatefulle handlinger eller når enkeltmennesker nedverdiges på det groveste at ytringer rammes av straffeloven.

Domstolene og politikerne holder ytringsfrihetens fane høyt. Det betyr at vi må leve med provokasjoner og hatefulle ytringer.

De som framsetter slike ytringer bør kritiseres sønder og sammen, men i et demokrati roper vi ikke på straff eller krever at politikerne skal legge ned forbud.

Demokrati betyr å leve med krenkelser og provokasjoner. Derfor kan noen oppleve demokratiet som en plage. Alternativet er verre. Det er at flertallet representert ved staten til enhver tid skal definere grensene for hvilke ytringer som er tillatt.

Ytringsfriheten er i ferd med å svekkes, ikke fordi det skjer en juridisk innstramning, men fordi omkostningene ved å si det en mener blir for store.

Noen blir tatt hardt i kommentarfelt og sosiale medier. Andre opplever å bli definert ut av det gode selskap fordi de bryter med de politisk korrekte oppfatninger. Andre blir utsatt for «no plattforming», de mister posisjoner, verv eller tilgang fordi noen hevder de blir krenket av de de ytrer.

Bedrifter, universiteter, etater og institusjoner er blitt overopptatt av omdømmet sitt. Det fører til at de knebler ytringsfriheten og stenger ute de som serverer meninger som noen misliker sterkt.

De siste årene har det vært et økende fokus på ekstreme ytringer i kommentarfelt, sosiale medier samt fremveksten av nettsteder som Resett, Document og HRS.

Alexa Døving, forsker ved Holocaustsenteret og senter for forskning på ekstremisme ved UiO, har forsket på ulike høyreekstreme og innvandringsfiendtlige grupper på internett. Hun beskriver mange av kommentarene på gruppene som reaksjonære, orientert rundt tanken om «tapet av Norge eller Europa».

Hun advarer mot at det utvikles et «mistillitsfellesskap» i samfunnet.

– Fra midten av 1990-tallet og til langt utpå 2000-tallet kom det en hel del «varslerlitteratur» om islam som hintet til borgerkrigslignende tilstander. Mange av disse kom på gode forlag. Et eksempel er Hege Storhaugs avslutning i «Størst av alt er friheten», som minner om motstandsfolkene under andre verdenskrig, sier hun.

Hun mener 22.juli minner oss på hvor farlige disse tankene er.

Et demokrati skal romme skarp meningsutveksling som til tider blir plagsom for noen

– Dersom man bidrar til disse samtalene, som veldig sjeldent fører til vold, er man allikevel med på å bidra til å legitimere handlingene for denne ene personen, sier hun.

Det er prisverdig at Døving er tydelig og advarer. Men det er altså lov å mene det Hege Storhaug mener om islam og det en kan lese på Resett og Document.

I vår ble nettstedet Resett utsatt for boikott. Det er fortsatt definert utenfor «fellesskapet av redigerte publikasjoner». Nettstedet blir jevnlig omtalt som et problem.

Det er slike «problemer» som Resett representerer, demokratiet består av. Folk mener det de mener- og mange er svært kritiske til innvandring og hyller nasjonalistiske idealer. De får boltre seg på kommentarfeltet. «Smittefaren» er til å leve med.

I et demokrati er ikke løsningen kjeppjaging av synspunkter, boikott og forsøk på å ødelegge arenaer en har lite til overs for. Løsningen er å la folk få mene det de mener, men hiv gjerne på store doser kritikk.

Et demokrati skal romme skarp meningsutveksling som til tider blir plagsom for noen. Det følger en del ubehag med demokratiet som vi må leve med.