Prinsessens knefall for omdømme-petimeterne

Det er mulig det er fest i Fædrelandsvennen i dag. De var første ute i forbindelse med prinsesse Märthas Louises foredragsturne med sin nye flamme, Durek Verrett, med å be prinsessen si fra deg tittelen sin. Andre medier hang seg på. I går postet Märtha Louise en melding på sin Instagram-konto der hun sa det var feil å bruke prinsessetittelen som markedsføring av foredragsturneen og at hun fra nå av ikke skal bruke tittelen i kommersielle sammenhenger.

Politisk redaktør  i Fædrelandsvennen Vidar Udjus sier til NRK at han er fornøyd med avklaringen.

Märtha Louise sa til TV2 at hun ikke så noen grunn til at hun skulle slutte å kalle seg prinsesse. Kronprins Haakon at han ville snakke med søsteren sin om all kritikken. Nå har de snakket sammen.

Det som kunne oppfattes som en gryende konflikt mellom kronprins og prinsesse, er løst til alles tilfredsstillelse. Det er i alle fall det kongehuset vil vi skal tro. Märtha Louise har vist seg som en kvinne som forstår seg på dagens koder. Det lønner seg noen ganger å innrømme feil. Offentlig selvkritikk hører med når en skal legge grunnlag for et forbedret omdømme. De kongelige er blitt så alminnelige at også de kan «legge seg flate».

Hadde hun vært med Jonas Gahr Støre og Raymond Johansen på ellevill dans i Pride-paraden, ville hun blitt hyllet for sitt frisinn, fordomsfrihet og modernitet.

Når Märtha Louise sier hun fortsatt vil være det hun er, en prinsesse, ville det vært en bombe om kong Harald skulle fratatt henne tittelen. Prinsessetittelen er en del av identiteten hennes. En far skal selvsagt ikke blande seg inn i det som en datter midt i 40 årene opplever som en del av ens identitet.

Kongehuset har funnet et kompromiss. Märtha Louise skal fortsatt være prinsesse og skal bruke denne tittelen når hun representerer kongehuset. I kommersielle sammenhenger skal hun opptre tittelløs. Det lukter kongehus lang vei av en kvinne uten både tittel og etternavn. Men slik vil vi ha det i utenforlandet Norge.  

I vår tid har medier og politikere stor sans for formalisme og petimeteri. Realiteter er det så som så med. Det er signalene som teller. Kongehuset markerer ved sin avgrensning av prinsessetittelen at de har hørt kritikken og tar grep som kan bidra til å opprettholde kongehusets omdømme. I realitetens verden har det null betydning. I de prinsipielt hardtenkendes teoretiske verden kan man selvsagt argumentere for at dette er meget vesentlig.

Märtha Louise forstår at hun må innordne det kongelige omdømmeregimet et stykke på vei. Samtidig skaffer hun seg et problem. Har man gitt offentligheten lillefingeren, tar de hele hånda. Nå vil mediene passe på at hun ikke kaller seg prinsesse i sammenhenger der hun tjener penger. Det kan ikke står prinsesse på omslaget til den neste boken hun gir ut. Hun må også fjerne «prinsesse» fra Instagramkontoen sin. For denne bør hun jo bruke som en markedsføringskanal for sine inntektsbringende aktiviteter.

Märtha Louise må regne med medieoppslag der noen hevder at hun likevel utnytter sin kongelige posisjon for å tjene penger. Og da drar en gjerne moral-kortet og hevder at hun sier en ting, men gjør noe annet.

I Norge vet alle hvem Märtha Louise er. Om hun dropper prinsessetittelen når hun holder foredrag, skriver bøker, deltar på arrangementer eller inngår sponsorsamarbeid spiller ingen rolle. Mediene vil betegne henne som det hun vitterlig er, en prinsesse.

Det er en prestasjon å orke å være kongelig når politikere og mediene skal behandle en familie som om de var offentlig sektor.

Problemet er ikke prinsessetittelen, men at Märtha Louise tror på engler, overnaturlige fenomener og sjamanisme. Hun er blitt en ambassadør for en nyreligiøsitet som kun en minoritet av befolkningen har kjennskap til eller sans for. Det forventes at de kongelige holder på med det det store flertallet kjenner seg igjen i. Hadde hun vært med Jonas Gahr Støre og Raymond Johansen på ellevill dans i Pride-paraden, ville hun blitt hyllet for sitt frisinn, fordomsfrihet og modernitet.

Men Märtha Louise er nå overbevist om det hun er overbevist om. Hun velger å følge sin indre stemme som fører henne inn på smale stier der folk flest ikke vandrer. Kong Harald og kronprins Haakon forsøker neppe å overtale henne til «å slutte med engler» eller droppe sjamanen. Det vil ikke nytte.

Om Märtha Louise vil gå stillere i dørene med sin alternative religiøsitet eller om hun føler seg friere til å øke sitt engasjement når hun nå dropper prinsessetittelen i disse sammenhengene, gjenstår å se.

Vi har et kongehus på overtid. Det er en prestasjon å orke å være kongelig når politikere og mediene skal behandle en familie som om de var offentlig sektor.