Plaget, men ikke utslått

De enøyde i politikken har en fordel. Det blir enklere når en gir opp å ta alle de hensyn som preger politikken. For Boris Johnsen er det en ting som teller. Det er å få Storbritannia ut av EU. Helst med en avtale, sier han, men blir de ikke enig med EU, skal de ut likevel. Ingen bønn. Ferdig snakka.

Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv!

Og det skal skje 31. oktober. Han vil heller ligge død i en grøft enn å utsette brexit, har han sagt. 31. oktober er ikke hugget i stein slik han framstiller det. Hvis han bare vet han får britene ut av EU, godtar han nok at datoen skyves på noen uker. 31.oktober er ikke som Thorbjørn Jaglands 36,9.  

Boris Johnsen har tapt alle viktige slag i parlamentet. Denne uken slo Høyesterett fast at beslutningen om å permittere parlamentet i over en måned, var ulovlig. Det var et slag mot hans autoritet som statsminister. I går trådte parlamentet sammen igjen. Det var ingen slagen statsminister som entret talerstolen. Johnson angrep politikerne for å motarbeide folkets vilje. Folket stemte for brexit. Derfor skal brexit gjennomføres, framholdt Johnson.

Opposisjonen hakket løs på ham, kalte han en farlig politiker og ba ham trekke seg som statsminister. Johnson svarte med å be opposisjonen fremme et mistillitsforslag mot ham, «om dere tør», som han sa.

Felles for disse "sterke menn" er at de er demokratisk valgt, men de bryter med demokratiets forutsetninger når de skal utøve den makten de har fått.

Johnson forsøkte å sette parlamentet ut av spill fordi de ødela forhandlingstaktikken hans overfor EU. Johnson er overbevist om at EU vil tilby britene en bedre avtale enn den Theresa May forhandlet fram om de forstår at alternativet er brexit uten avtale.

Slik saken står nå, må Johnson sannsynligvis gå veien om et valg for å få britene ut.  Det blir et valg for eller imot brexit. Om Johnson får flertall for brexit selv om han ikke lykkes med en forhandlingsløsning med EU, er et åpent spørsmål.

Boris Johnson lever godt med at opposisjonen skjeller ham huden full for maktmisbruk og for ikke å ha de egenskapene som kreves av en statsminister. Men Boris Johnson tåler ikke å bli satt på plass av domstolene flere ganger. Han taper hvis han ender som Storbritannias Donald Trump med hensyn til å operere i demokratiets randsone.

Boris Johnson har søkt om medlemskap i gruppen «sterke menn» som er rede til å utfordre demokratiet for å få gjennomført sin politikk. I denne gruppen finner en Donald Trump, Jair Bolsonaro, Victor Urban og Recep Tayyip Erdogan, blant annet.

Felles for disse er at de er demokratisk valgt, men de bryter med demokratiets forutsetninger når de skal utøve den makten de har fått. Når det skjer, er det avgjørende hvordan folket som har gitt «den sterke mann» makten, reagerer.

I USA har Donald Trump overraskende stor støtte fortsatt. I Brasil var det Bolsonaro folket ville ha, selv om han var omstridt. Erdogan klarer seg bra i Tyrkia.

«De sterke menn» tillater seg å bevege seg i demokratiets gråsone samtidig som de appellerer til lojalitet og fremhever at det er nødvendig å utforme systemet for at folkets skal oppnå det de vil.

Det er gjerne et nasjonalistisk drag over verdens «sterke menn». Det forfekter gjerne en flertallstenkning som er fremmed for demokratiet. Demokratiet baserer seg på en balanse mellom majoritet og minoritet. Majoriteten skal ikke overkjøre minoriteten.

Situasjonen i Storbritannia er spesiell fordi parlamentet ikke vil gjennomføre brexit. Demokratiets svar er å invitere til et nyvalg der brexit blir den sentrale saken. Å permittere parlamentet for at de ikke skal gripe forstyrrende inn i brexit-prosessen, kan ikke forsvares.

Det er parlamentet som avgjør hvilke saker de mener er av vital interesse for hele det britiske samfunnet og som de derfor vil ha styring over. Det må Boris Johnson godta.

Storbritannia har spilt en avgjørende rolle i å utvikle dagens demokratiske tenkning, Derfor er det både rett og forståelig at de reagerer på Johnsons suspensjon av parlamentet.

Demokratiet er ikke en effektiv ordning når det gjelder å treffe vanskelige avgjørelser. Demokratiet inviterer til kompromiss og det hindrer «sterke menn» å gjøre som de vil. Boris Johnson skulle ønske det ikke var slik når det gjelder brexit, men slik er det.

Boris Johnson får kjøre på videre for å oppnå det han er overbevist om er det beste for Storbritannia. Han må gjerne bruke sterke ord og drive et avansert politisk spill som kan styrke hans posisjon som statsminister eller føre til at han må gå av. Men britene tåler ikke en statsminister som utfordrer demokratiet.

Parlamentet er overordnet, ikke underordnet Boris Johnson. Og det er parlamentet som avgjør hvilke saker de mener er av vital interesse for hele det britiske samfunnet og som de derfor vil ha styring over. Det må Boris Johnson godta.