Olje- og vindkonflikter i fleng

I forbindelse med åpningen av havvindparken Arkona, som driftes blant andre av Equinor, fremholdt olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg (Frp) havvind som et satsingsområde framover, men han er ikke nevneverdig positiv til å bygge en havvindpark her hjemme.

Han tror ikke det blir lønnsomt og frykter havvind kan skape problemer for fiskerivirksomheten.

Det er økende motstand mot vind på land fordi det kolliderer med naturvernhensyn. Freiberg tror vi får en liknende diskusjon om vindmøller til havs, selv om miljøbevegelsen så langt går inn for dette.

For å understreke hvor mye det koster med havvind, peker Freiberg på at Equinor har bedt om mellom 2,5 og 3 milliarder kroner for å drive deler av produksjonen fra Snorre- og Gullfaksfeltet med strøm produsert av flytende havvindmøller.

Regjeringen vil om kort tid vil peke ut områder som egner seg for havvind. Da kan for alvor diskusjonen om lønnsomhet og naturhensyn i tilknytning til havvind starte.

Etter at Arbeiderpartiets landsmøte vedtok å ikke konsekvensutrede Lofoten, Vesterålen og Senja, har det i deler av industrien bredt seg en frykt for at Ap vil presses til å nedbygge satsingen på olje og gass. For å roe situasjonen og forsikre at Ap er å stole på, dro Jonas Gahr Støre til Verdal.

Kværners verk i Verdal har 800 ansatte og er en av de største produsentene av understell og stålkonstruksjoner til oljeindustrien. Administrerende direktør Sturla Magnus sier mange arbeidsplasser vil forsvinne om de skal slutte å produsere for oljeindustrien. De må produsere mellom 10 og 100 vindmøller for å kompensere for én oljerigg. Han regner med at det kan bli rimeligere å produsere vindmøller i andre land.

Verdal er et eksempel på at «det grønne skiftet» ikke kan erstatte dagens industri. Lønnsomheten i grønn energi vil heller ikke ligge i nærheten av lønnsomheten i olje og gass. Vi regner at hver ansatt i olje og gass bidrar med en verdiskaping på 2,5 millioner i året. I annen industri drar hver ansatt inn 800.000 kroner.

Skal vi lykkes med å få redusert klimautslippene, må vi forholde oss til de økonomiske og politiske realiteter.

Oljevirksomheten skal ta slutt. Det blir en smertefull omstilling. Det vil gi tap av industriarbeidsplasser og vi må regne med betydelig lavere lønnsomhet i industrien.

Professorene Hans Magnus Seip og Gunnar Kvåle kritiserer i Dagens Perspektiv 12. april, at vi på lederplass har tatt til orde for at det er etterspørsel og markedet som bør styre en nedtrapping av norsk oljepolitikk.

Skal vi lykkes i å få redusert klimautslippene, må vi forholde oss til de økonomiske og politiske realiteter. Det er ikke belegg for å hevde at om Norge halverer sin produksjon av olje og gass, vil det bli produsert tilsvarende mengde mindre olje og gass. Dette er det markedet som styrer. De oljeproduserende land forholder seg til etterspørselen. Etterspørselen etter olje og gass vil gå ned når vi får skikkelig sving på energiproduksjonen fra sol og vind og ny teknologi basert på fornybar kraft. For å få ned produksjonen av olje og gass og gjøre fornybar energi mer konkurransedyktig, bør Norge ivre for økte avgifter på CO2-utslipp. Vi bør tilstrebe høyere priser på energi for forbrukerne - for det vil stimulere til bruk av mindre energi.

Tyskland vil ha gass fra Norge slik at de så raskt som mulig kan stenge flere av kullkraftverkene sine. For å få ned utslippet av klimagasser, bør vi produsere gass med tanke på salg til det tyske markedet. Skulle det bli produsert så store mengder grønn energi at Tyskland ikke lenger har behov for norsk gass, vil det føre til en raskere stopp i gassproduksjonene. Ut fra et miljøperspektiv, er det noe en kan juble for.

Seip og Kvåle spør: «Hvis ikke rike Norge viser vilje til å redusere utvinningen, hvilket land mener Lerø bør gjøre det»?

Norge må gjerne jobbe så krampa tar oss for å få OPEC til å redusere utvinningen. OECP er imidlertid etterspørselsdrevet. Norsk produksjon av olje og gass utgjør under tre prosent av verdensmarkedet. Det betyr ikke all verdens hva vi gjør. Det vil ikke gjøre nevneverdig inntrykk på de store aktørene hva vi foretar oss. Like lite som det betyr noe at oljefondet har gått ut av noen oljeaksjer. Dette er symbolpolitikk.

Norge bør bruke langt flere milliarder hvert eneste år på å bygge grønn energi i fattige land.

Det som betyr noe er at EU har skjerpet kravene for å nå klimamålene for 2030. Et strammere regime skal sørge for at utslippene trappes ned år for år. Det blir sanksjoner dersom vi ikke får ned utslippene innen industri, transport, landbruk og petroleumssektoren. Prisen på å slippe ut CO2 vil bli høyere. Det vil stimulere til økt produksjon av grønn energi. Derfor må vi satse på vindmøller der det fra naturens side ligger godt til rette for det. Noe av denne energien kan vi sende til Europa.

Norge har tjent eventyrlig mange milliarder på olje og gass. Noe av det viktigste Norge kan gjøre for å bekjempe klimautslippene, er å bruke langt flere milliarder hvert eneste år på å bygge grønn energi i fattige land.

Norge må gjøre det som er mest effektivt. Det er ikke å bli flinkest i klassen til å nedbygge olje- og gassvirksomheten før markedet for grønn energi kan overta, men vi må streve etter å bli blant de flinkeste i klassen til å redusere egne utslipp.