Mer linjegym for statsråder

Kort tid etter at SV i 2005 hadde gått inn i den rødgrønne regjeringen, protesterte SV-representanter på plenen utenfor Stortinget mot regjeringens beslutning om å sende F-16 fly til Afghanistan.

De ble tatt hardt, ikke bare av opposisjonen, men av flokken av politiske kommentatorer. Var man i regjering, så var man i regjering. Da måtte en begrense seg og ikke opptre åpent illojalt. Det var omkvedet.

Som miljøvernminister fikk også Helen Bjørnøy påpakning for at hun hadde tatt til orde for en strengere klimapolitikk enn det regjeringen hadde vedtatt på det tidspunktet.

Den slags har vi vendt oss til med dagens regjering.

Erna Solbergs regjering har flyttet grensesteinene for hva stortingsrepresentanter og statsråder kan foreta seg.

Det skjer under dekke av at vi må tillate at partier som er i regjering markerer sine primærstandpunkter.

Behovet for egenmarkeringer øker forståelig nok i en valgkamp. Behovet blir nærmeste desperat når det står så mye på spill for regjeringspartiene som i årets valg.

Etter at KrF kom inn i regjeringen, har det gått galt. Det skyldes ikke KrF, men at strekken i laget er blitt for stor på for mange politikkområder

De første fire årene gikk det greit. Frps behov for egenmarkering var til å leve med og ble overskygget av at de viste evne til å tilpasse seg de krav som stilles til et parti i regjering.

Siv Jensen viste seg fra første stund av som en ansvarlig finansminister. Det måtte hun. Ellers ville hun fått hele embetsverket på nakken.

Frps statsråder markerte seg med evnen til å kompromisse på Frps politikk.

Etter at KrF kom inn i regjeringen, har det gått galt. Det skyldes ikke KrF, men at strekken i laget er blitt for stor på for mange politikkområder.

Striden om bompenger varte så lenge og virket så uforsonlig at velgerne reagerte. Erna Solberg skulle sørget for å få banket igjennom et kompromiss langt tidligere.

Etter en så langvarig og intens stillingskrig som fant sin løsning i kompromissets form, skulle en tro i det minste statsrådene forsøkte å gå stillere i dørene for å markere samhørighet i regjeringen. Det skjedde ikke.

Sylvi Listhaug smelte i kjent stil til med et innlegg på Facebook om «båtmigranter» hun visste ville provosere KrF og Venstre.

Siv Jensen spilte ut at episoden der tre muslimske kvinner ikke ville håndhilse på kronprins Håkon, i realiteten var et eksempel på snikislamisering.

Venstre som har tatt til orde for en handlingsplan for muslimhets, opplevde det som et slag under beltestedet.

Dette kunne ikke Erna Solberg passere. Når en statsminister offentlig tar avstand fra det finansministeren sier, kan det ikke kalles annet enn en refs.

I Dagbladet klager Trine Skei Grande over at Frp forsker å nulle ut alle Venstres seiere i regjeringen.

Det er en treffende karakteristikk blant annet over Frps bidrag i debatten om hva bompengekompromisset betyr i praksis.

Venstre svarte på provokasjonene fra Frp med å la nestleder og miljøvernminister Ola Elvestuen varsle innstramning i hvor det kan letes etter olje og gass, flytting av iskanten og freding av Barentshavet.

Dette hevdet olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg (Frp) skapte usikkerhet om regjeringens politikk.

Erna Solberg valgte å sette Elvestuen på plass og gjøre det klart at fredning av Barentshavet ikke er en del av regjeringens politikk.

Erna Solberg kan sies å ha opptrådt raust og forståelsesfull i møte med regjeringspartienes behov for egenmarkeringer.

Hun har vært opptatt av at regjeringen må samle seg om hva som skal iverksettes i praksis. Så lar hun debatten i forkant flyte ut i flere retninger.

Alternativet liker hun ikke. Det vil være at hun hele tiden setter grenser for hva regjeringspolitikerne kan si.

Erna Solberg ville fort ende opp som en skolemester som ustanselig slår med pekestokken for å holde ro i klassen.

Erna Solberg bør kreve mer linjegym av sine statsråder og ikke la de drive på som de vil i fri dans.   

To nye år med KrF, Venstre og Frp i båten kan gjøre det verre enn det er.

Når Erna Solberg og de andre partilederne har fått ristet valget av seg og muligens funnet roen, bør Erna Solberg ta en skikkelig runde på kammerset om hva statsråder kan si, hva de ikke kan si og hvordan de skal si det.

Hun bør knesette følgende tre regler:

1. Skal en statsråd komme med utspill eller uttalelser som en må regne med vekker skarpe reaksjoner og som statsministeren kan bli bedt om å kommentere, vil hun vite om det og ha mulighet for å drøfte det på forhånd.

2. Dersom statsråder gir uttalelser som ikke er forankret i den politikk regjeringen har vedtatt, skal det gjøres klart at det ikke er regjeringens syn. Den statsråd som har ansvaret for det saksområdet en skal kommentere, skal varsles på forhånd.

3. Statsråder skal unngå å gå i rette med hverandre offentlig.

Erna Solberg bør stramme inn statsråders adgang til å uttale seg som om de ikke var statsråder. Markering av partienes primærstandpunkt må de i økende grad overlate til andre sentrale politikere i partiet.

Erna Solberg bør kreve mer linjegym av sine statsråder og ikke la de drive på som de vil i fri dans.