Laks som spiser skog

Da Per Olaf Lundteigen for noe tiår siden lanserte tanken om at vi burde produsere vaskemaskiner i Norge, ble det avfeid som et useriøst utspill. Lundteigens poeng var at et land ikke måtte gjøre seg avhengig av import av alt mulig som trengs. Det handler ikke bare om å produsere mest mulig av den maten vi trenger.

Lundteigens tanker var i strid med den rådende handelsideologien. I den globale markedsøkonomien er tanken at vi i Norge skal produsere og eksportere det vi kan bli best på og importere det vi trenger. Mest mulig handel er positivt fordi det sikrer at hvert enkelt land utnytter sine naturgitte og opparbeidede konkurransefortrinn. De siste tiårene har denne globale markedsøkonomien hatt vind i seilene. Nå møter globaliseringen motbør, fordi utviklingen fører til økende forskjeller og flere arbeidsledige. Det er globale selskaper som er bitt de største vinnerne.

Politikerne har sett det som sin oppgave å bygge ned hindre for å fremme økt handel. Høyre og Arbeiderpartiet mener omtrent det samme om globalisering og handel. Derfor spiller det ikke noen stor rolle om de er de blå eller rødgrønne som styrer.

Vi er i gang med diskusjonen om hva vi skal leve av etter at tiden er ute for olje og gassindustrien. I SV og Sp lanseres det alternative tanker til den rådende globaliseringsidelogien. Per Olaf Lundteigen er på ballen med diverse utspill om å tenke nasjonal verdiskaping langt ut over tradisjonelt jordbruk. SVs nye nestleder, Torgeir Knag Fylkesnes, ivrer for at staten skal satse mer målrettet på å utvikle næringsvirksomhet i Norge.

Fra høyresiden har SV fått høre at politikere ikke har forutsetninger for å velge ut hva som kan bli en lønnsom industri.

SV mener å ha forskningsmessig belegg for at det er mulig å produsere laksefôr av skog, insekter og alger. Men de har ennå ikke gitt svar og alle spørsmål om hva det vil koste. Fylkesnes tror det blir like bra og billig som å importere soya. Derfor tok han i Klassekampen i går til orde for at vi bør forby import at soya som laksefôr for å tvinge fram ny lokal industriproduksjon.

Sjømat Norge er positive til ny norsk fiskefôrindustri. De mener det må skje ved støtte fra staten og at forholdene legges til rette for produksjon av laksefôr. De avviser at det skal innføres et lovforbud mot å importere soya. Aina Valland i Sjømat Norge minner om at norsk havbruk er konkurranseutsatt og at en må sørge for å holde kostnader nede.

Fra høyresiden har SV fått høre at politikere ikke har forutsetninger for å velge ut hva som kan bli en lønnsom industri. Denne kritikken har noe for seg, men er for unyansert. SV og Sp mener ikke at de skal peke ut hva det skal satses på uavhengig av om investorer vil satse.

På lederplass i Finansavisen i dag, avviser Trygve Hegnar SVs planer og hevder det er uttrykk for reguleringsiver og planøkonomi. Hegnar forsvarer dagens globale markedsregime. De som driver oppdrett, må ha full frihet til å velge det fôret til fisken de mener er best og billigst uavhengig av hvor det kommer fra.

Her er det behov for nyanser og nytekning. Det er ingen farbar vei å pålegge oppdrettsnæringen restriksjoner som fører til vesentlige økte kostnader. Økte kostnader betyr økt pris på laksen som igjen kan føre til laver salg.

Det er lokale næringslivsledere, ikke Torgeir Knag Fylkesnes som skal friste laksen med skog

Det er private aktører som må sitte i førersetet i bedriftene. Statens rolle kan være å stille midler til disposisjon for å trekke i gang ny virksomhet. Staten kan bidra med støtte slik at seriøse, private aktører vil gå i gang. Innovasjon Norge bør kunne finansiere utredninger som besvare spørsmål som bør avklares for at investorer våger å gi seg i kast med ny industri.

Vi skaper ikke tilstrekkelig mange nye industriarbeidsplasser ved kun å gi industrien gode rammebetingelser. På flere områder bør staten stille midler til disposisjon og være en viktig samarbeidspartner i en oppstartsfase.

SV og Sp ivrer for at det skapes ny, norsk, bærekraftig og lønnsom industri basert på norsk natur. Det er ingen grunn til å avfeie de ideene de lanserer med henvisning til at det er den globale markedsøkonomien som gjelder og at det smaker av reguleringsiver og planøkonomi. Skal dette bli mer enn politiske ord, gjelder det at private aktører er med på notene. Det er lokale næringslivsledere, ikke Torgeir Knag Fylkesnes som skal friste laksen med skog.