Kritikkverdige politiske helomvendinger

Det er ingen skam å snu. Det er en god regel om en er i fjellet og det blåser opp. Det er ingen god leveregel for politikere. Her gjelder det å holde fast på det som er bestemt med mindre forutsetningene endrer seg betydelig.

Det er egentlig ingen ting som tilsier at byrådet skal skrote planene om å gi tillatelse til å føre opp Fotografihuset på Sukkerbiten ytterst i Bjørvika utenfor Operaen, det nye biblioteksbygget og Munchmuseet. Saken er utredet i årevis, alle vesentlige spørsmål er vurdert, vedtaket er fattet, tillatelse er gitt og arkitektkonkurransen er avsluttet. Så gjør SV og MDG et godt valg og Ap et dårlig valg. Dermed er det flertall mot det som er vedtatt. Nå ivres det for et grøntanlegg på området og noen drømmer om at kommunen skal lage et helårlig badeanlegg på Sukkerbiten.

Når planene skrotes, betyr det at over 100 millioner til utredning, prosjektering og regulering er kastet ut av vinduet.  Slik er politikken. Det sløses med skattebetalernes penger når det passet det politiske flertallet.

Byrådet mener det bør være mulig å finne et annet sted hvor Fotografihuset kan etableres. Det kan de gjerne mene. Fotografihuset er avhengig av at et par hundre tusen tar turen innom i løpet av et år. Da er beliggenhet og utforming helt avgjørende. De som står bak planene, tar sjansen på Sukkerbiten. De tar ikke stansen på å føre opp Fotografihuset i et mindre attraktivt område og i et mindre egnet bygg.

Dette er grønn profilering på avveie. Kulturen har lidd et bittert nederlag

På Sukkerbiten ligger alt til rette for et fotografihus med internasjonale ambisjoner. Det lave bygget vil ikke legge beslag på mer enn omtrent en tredjedel av området. Det blir plass til mange kvadratmeter plen, busker og trær. Og om noen absolutt vil bade der og ikke på de fem andre stedene i Bjørvika det er badeplasser, er det mulig.

Men nei. I alle fall så langt. Dette er grønn profilering på avveie. Kulturen har lidd et bittert nederlag. Det kan hende de rødgrønne kommer på bedre tanker og vil styrke Oslo som en tidsriktig kultur- og museumsby. Da må de holde fast ved Fotografihuset på Sukkerbiten. Det vil trekke tusener besøkene til Oslo hvert år.

I næringslivet er det gjerne slik at det haster med å komme i gang når en beslutning er fattet. I offentlig sektor er det noen ganger slik at det er etter at beslutningen er fattet, debatten virkelig tar av. Da starter kampen om omgjøring av vedtaket. Rivningen av Y-blokka er et eksempel på det.

Det finnes ingen oversikt over hvor mange ganger regjeringens representanter har gitt klar beskjed om at Y-blokka skal rives. Beslutningen ble fattet for flere år siden. Når en leser Klassekampen, Aftenposten og Dagsavisen kan en få inntrykk at regjeringen lurer på om de skal ombestemme seg.

I høst satte man sitt håp til at Fylkesmannen skulle sette en stopper for planene. Det skjedde ikke, men Fylkesmannen ba regjeringen tenke seg om. Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland tenkte seg ikke om i det hele tatt. Hun sa at vedtaket om at Y-blokka skal rives ligger fast.

Fortsatt er det flere som tror regjeringen vil ombestemme seg. Halmstrået er at departementet vil vurdere synspunkter og påstander som er kommet opp i siste runde i prosessen. Det påstås blant annet at internasjonale konvensjoner som regjeringen er forpliktet på, gjør det ulovlig å rive Y-blokka.

Y-blokka står på listen over de viktigste truede kulturminnene i Europa. At Y-blokka står på listen sammen med der armenske klosteret Khoranasthat som ble bygget i 297 f. Kr. er det lov å undre seg over. Det kan ikke være andre grunner til det enn Picassos kunst – og den skal ikke skrotes. Den skal bevares og integreres i et bygg og parkområde der kunstverket kommer bedre til rette enn i dag.

Når departementet tar enda en runde, er det ikke grunn til å tro noe annet enn det handler om å demonstrere at absolutt alle synspunkter er vurdert.

Høyblokka får stå, Y-blokka rives. Det er et greit kompromiss

Hvis regjeringen har fattet et vedtak de ikke har lov til å fatte, vil det være en saksbehandlingsmessig skandale. Det vil bli et oppgjør i Kontrollkomiteen i Stortinget. Opposisjonen vil ikke være nådig. Det vil bety mange års utsettelse av et sårt tiltrengt nytt regjeringsbygg, og flere hundre millioner vil være brukt til planlegging og prosjektering til ingen nytte.

Det har gått åtte og et halvt år siden bomben smalt. Ennå har vi ikke kommet i gang med å rive. Byggeprosesser i Norge er sannelig sirup.

Høyblokka får stå, Y-blokka rives. Det er et greit kompromiss. Folk vil ha et langt mer positivt forhold til det nye regjeringskvartalet med kunst av Picasso godt synlig, enn de har og til dagens Y-bokk. Det blir en bedre helhet over «maktens sentrum».

Om 20 år vil det nye regjeringsbygget kunne stå som et godt eksempel på at det gjelder både å bevare og fornye, samtidig som er tar hensyn til våre dager nye sikkerhetskrav.