Jurister mot folket

Basis i det norske rettssamfunnet er at det er borgerne selv, representert ved en jury, som skal avgjøre om en tiltalt er skyldig eller ikke.

På denne måten sikrer vi at dommer er i samsvar med den alminnelige rettsoppfatningen.

Dersom en jury gjør en påviselig feil eller de lar seg påvirke av andre forhold enn bevisene i en sak, har fagdommerne rett til å gripe inn.

Opprinnelig er denne bestemmelsen ment som en rettsikkerhetsgaranti for tiltalte. Nå fungerer den som en mulighet for juristene til å gripe inn når de er grunnleggende uenige med juryen.

Når juryen etter seks arbeidsdager konkluderer med at bevisene mot Jensen ikke holder, skulle en tro meddommerne viste større respekt for det som er en bærebjelke i vårt rettssamfunn.

Det er juryen som skal avgjøre skyldspørsmålet. Dommeren skal bøye seg for juryen, ikke motsatt.

Blir det en ny rettssak, vil de fem ikke -juristene bli presset til å mene det samme som de to fagdommerne.

Jensen vil bli dømt, men betydelige deler av opinionen vil mene at vi er vitne til et justismord. Eirik Jensen-saken vil bli som et vondt år for norsk rettsvesen.

Grunnen er at alle kapitlene i historien om Eirik Jensen ennå ikke skrevet. Jensen har ikke fortalt alt. Han kjemper for sitt liv og er i sin fulle rett til å holde tilbake vurderinger og opplysninger som kan være egnet til å svekke hans sak.

Jensen opplever at juristene ikke forstår hvordan det er å opptre som politimann så tett på de kriminelle at det oppsto rykter om at han var en av dem.

Juryen har dømt Jensen for korrupsjon fordi han ikke har ikke gitt troverdige forklaringer på oppussing av badet og noen gaver han har fått fra Cappelen.

Når en politimann urettmessig har mottatt penger fra en kriminell, er det korrupsjon.

For Cappelen var Jensen en politi i grenseland, en som var meget dyktig og effektiv i å bekjempe kriminalitet, men som lot ham i fred og som ikke gikk av veien for å motta noen «svarte penger».

Cappelen har utvilsomt opplevd at han har hatt nytte av Jensen. Jensen på sin side nekter at han har vært en del av Cappelens narkotikanettverk og at han har fått millioner for å smugle narkotika inn i landet.

Det er kjeltringen Cappelen som er deres sannhetsvitne. Den meriterte politimannen Jensen mener det er en kriminell av verst sort som bør dømmes til straff på nivå med Anders Behring Breivik.

Juryen har trodd Jensen og ser på Cappelen som en notorisk løgner. Fagdommerne og påtalemyndighetene tror det motsatt.

Det er kjeltringen Cappelen som er deres sannhetsvitne. Den meriterte politimannen Jensen mener det er en kriminell av verst sort som bør dømmes til straff på nivå med Anders Behring Breivik.

Eirik Jensen hører et annet regime til. Han ble i sin tid sett på som en av landets dyktigste politimenn. Han beveget seg i gråsoner og gikk sine egne veier.

I dag er det ikke mulig å operere slik Jensen gjorde. Politirollen er definert og kontrollert. Politimenn som opererer uten å informere sine overordnede, vil få sparken.

Sett med dagens øyne fra kontorpulten er det mye av det Eirik Jensen han drevet med som virker mistenkelig.

Selvsagt har han visst at Cappelen hadde sine svin på skogen. Det tok han ikke fatt i fordi han mente Cappelen var for verdifull som kilde.

Juristene forstår ikke at han har latt storfisken svømme fritt, mens han har jobbet som en helt for å fange småfisk. Jensens forklaring er at han ikke har visst om Cappelens smugling.

De mange seiere Jensen har vunnet, all kriminalitet han har ryddet opp i, har gitt ham et ego der det kun var plass til egne vurderinger.

Han ble for suveren og gjorde som han ville. Han tillot seg endatil å tjene noen kroner ekstra på det han visste var galt. Han mistet kontrollen over kilden sin som han hevdet var gull verd. Jensen falt for eget grep. 

De forstår at mennesker er irrasjonelle og at ikke alle er skurker selv om det kan virke slik.

Når juryen frikjenner Jensen for narkotikasmugling, er det ikke fordi de er mindre intelligente eller kan mindre jus enn fagdommerne. Det er fordi de bruker sitt skjønn.

Juryen tolker de fakta som er langt fram i retten på en annen måte enn fagdommerne.

Vi har en jury for at de skal ta selvstendig standpunkt. Medlemmene mener de forstår Jensens motiver og bedømmer Jensen og Cappelen annerledes. Juryen er folk flest.

Juryen forstår at mennesker er irrasjonelle og at ikke alle er skurker selv om det kan virke slik. Cappelen er en skurk. Her er det ingen tvil. Juryen mener Jensen er av et helt annet kaliber.

Det skjer en profesjonalisering over alt i samfunnet. De som har de beste CV-ene skaffer seg de beste posisjonene og oppnår dermed større makt i samfunnet.

Tilsidesettelsen av juryens frifinnelse er et uttrykk for at denne trenden også har nådd det området der lekfolket alene har hatt makten, nemlig i juryen.

Slik vil politikerne ha det. Juryordningen er avskaffet. Nå er det er meddomsrett med fem lekmenn og to jurister som medlemmer som skal avgjøre skyldspørsmålet.

Her vil nok juristene ta føringen. Tilsidesettelsen av juryen i går kan derfor leses som et tegn på at den nye tid alt er her.

Det er å håpe at høyesterett opphever meddommerne tilsidesettelse av juryens dom.

Skaden er alt skjedd. Det er etablert betydelig tvil i opinionen om det er riktig å dømme Jensen for å være en kriminell av verste sort.

Jensen bør få en periode i fengsel for korrupsjon. Så blir vi ferdig med saken. Hvis ikke vil den plage oss i lang tid framover. Det vil bli kastet fram flere momenter som Jensens mange støttespillere vil hevde viser at han ikke er en narkotikasmugler.

Og Jensen har ikke sagt alt. Det kan han komme til å gjøre hvis han ikke lenger har noe å tape på det.