Formalisme mot katolikkene

Oslo katolske bispedømme har bestemt seg for å anke dommen i lagmannsretten som innebærer at de må betale tilbake nærmere 100 millioner kroner de har mottatt i statsstøtte.

Bakgrunnen for saken er at Fylkesmannen i Oslo og Akershus i 2015 anmeldte bispedømmet for medlemsjuks. Den katolske kirken hadde funnet polsk- og spanskklingende navn i telefonkatalogen, søkt opp personnummeret deres i Folkeregisteret og registrert dem som medlemmer.

Dette var en smart eller sleip, det avhenger av øynene som ser, måte å gjøre det på. Slikt går ikke an i vår tid hvor personvernet har fått ny status. Men folkekirkene har fulgt en praksis der den slags var akseptabelt. Derfor har også den danske og svenske folkekirken gående en sak med myndighetene. Her har de fått støtte fra sivilombudsmannen.

Problemet er at loven ikke er tydelig nok. Forvaltningen kan ikke tolke en lov og gi tolkningen tilbakevirkende kraft slik at kirkesamfunn ikke får den støtten de mener de har krav på.

Katolikkenes telfonkatalogmetode er rene uskyldigheten i forhold til den måten staten opprettet medlemsregisteret for Den norske kirke på. Da hadde menigheten gjort så godt de kunne med å lage en oversikt over hvem som var medlemmer. Men å lage et register på grunnlag av tusenvis av lister og millioner av medlemmer ville bli fryktelig dyrt og ikke bli presist nok.

Fellesrådene brukte tusenvis av timer på lage medlemsorversikter. Det kunne de spart seg. Alle listene ble mat for de statlige makuleringsmaskinene. Den norske kirke ble ikke spurt om det var ok. Staten bare tok seg til rette for å sparet tid og penger.

Da bestemte departementet seg for å overførte alle borgere i medlemsregisteret til Den norske kirke, så fikk folk som ikke var medlem gi beskjed om det. Da det skulle være valg til menighetsråd og bispedømmeråd, ble det sendt ut tusenvis av valgkort til innbyggere som for lengst var utmeldt av Den norske kirke. I praksis måtte de melde seg ut enda en gang.

Det kan godt være at Den norske kirke fortsatt har er en del tusen medlemmer som ikke har gitt beskjed om at de er meldt ut. Det er ikke så farlig, for Den norske kirke får ikke støtte per medlem. Det gjør de andre trossamfunnene.

Den katolske kirke har altså ikke fått støtte for medlemmer de ikke har, men de har ikke vært registrert på riktig måte

Den store innvandringen vi har hatt de seneste ti årene, har gjort katolikkene til en «minifolkekirke» i Norge. En katolikk regnes som medlem av den verdensvide katolske kirke ved dåpen. De mange titusener katolikker som har kommet til landet, har ikke drømt om at de skulle melde seg inn i Oslo katolske bispedømme. De har oppsøkt sin kirke, og biskop Eidsvik har ikke plassert noen ved døren for å be om medlemskort.

Det ville vært umulig å få tak i flere titusen medlemmer uten å spore de opp via telefonkatalogen. Da det ble bråk om katalogmetoden, startet de en stor opprydning. Av de rundt 65.000 som metoden hadde gitt støtte for, var det 17.000 som bispedømmet ikke fikk tak i. Av de resterende bekreftet over 80 prosent at de er katolikker. I tillegg kom de i kontakt med flere tusen katolikker som ikke var registrert. Samlet sett hadde de fått støtte for færre medlemmer enn de i virkeligheten hadde.

Den katolske kirke har altså ikke fått støtte for medlemmer de ikke har, men de har ikke vært registrert på riktig måte. Katolikkene har trodd at de kunne komme unna med å gjøre noe liknende som staten gjorde da medlemsregisteret for Den norske kirke ble opprettet.

Som følge av metoden som ble brukt, ble bispedømmet fratatt støtten til alle som var registrert uten at de hadde skrevet under på at de var medlem, også dem som i ettertid bekreftet sin tilhørighet.

Det ble en gedigen mediesak da Oslo katolske bispedømme ble anmeldt. Noen så for seg at biskop Bent Eidsvik vill bli buret inne. Ingen personer er blitt straffet, men bispedømmet er ilagt en foretaksbot. En foretaksbot for brudd på personvernlovgivningen er rimelig. Det som er urimelig er at de ikke får den støtten de har krav på, fordi de har brukt en uakseptabel metode for å få oversikt over medlemmene sine.

Oslo katolske bispedømme har ikke forsøkt å lure til seg penger de ikke har krav på. Derfor er ikke bedrageri en dekkende betegnelse for det de kan kritiseres for.

I realiteten har katolikkene rett på den støtten de har mottatt. Det er formaliteter rundt registrering av medlemmer som gjør at de blir bedt om å betale tilbake den støtten de har fått.

Oslo katolske bispedømme har ikke forsøkt å lure til seg penger de ikke har krav på. Derfor er ikke bedrageri en dekkende betegnelse for det de kan kritiseres for.

Staten har valgt å opptre som firkantet når det gjelder utbetaling av støtte. For fremtiden må alle forholde seg til det. Det er ingen bønn. Men å gi regler tilbakevirkende kraft slik at de ikke får støtte for borgere som påviselig har vært katolikker hele sitt liv og aldri har forstått poenget med å melde seg inn i en «norsk kirke», er urimelig.

Lagmannsretten har tolket loven med skylapper. De har ikke tatt inn over seg egenarten ved Den katolske kirke. Oslo katolske bispedømme trodde de kunne sammenlikne seg med den norske folkekirken.

Denne saken handler om ulik behandling av kirkesamfunn. Den egner seg godt for en prøving ved menneskerettsdomstolen i Strasbourg hvis ikke Høyesterett hever blikket og ser at loven ikke kan brukes til å frata Oslo katolske bispedømme statsstøtte som beløper seg til rundt 100 millioner kroner for medlemmer de faktisk har, men som ikke er blitt registrert på riktig måte.