Erikstein forlater banen
Bjørn Erikstein har trening i å styre i motvind. Hadde det vært noe poeng, kunne han har fortsatt som administrerende direktør ved Oslo universitetssykehus utover høsten selv om de ansatte ikke har tillit til ham. For styret vedtok i går at de har tillit til Erikstein. Det er tillit fra styret som er avgjørende i krevende omstillingsprosesser. Erikstein er ikke den første daglige leder som er blitt møtt med mistillit fra de ansatte.
Styret vil nok lete etter en direktør som kan stå som en påle, ikke en som bøyer seg som siv i motvinden fra ansatte.
Erikstein er 67 år gammel og har vært direktør i sju og et halvt år. Det er grenser for hva en skal la seg plage med når en har nådd pensjonsalder. Det er ikke noe å si på at han vil overlate uriasposten til noen andre.
Det er en fordel for sykehuset å få inn en ny direktør som kan starte med blanke ark. Men styret vil nok lete etter en direktør som kan stå som en påle, ikke en som bøyer seg som siv i motvinden fra ansatte.
Styret i Helse sør-øst vedtok i forrige uke at Ullevål skal legges ned og at det skal bygges et nytt sykehus på Gaustad. For Erikstein må byggesaken ha fortonet seg som et langt maratonløp. Det gjorde vondt på slutten. Men han kom i mål. Jobben er gjort. Nå kan ikke ledelsen ved sykehuset foreta annet enn å vente på at Stortinget i høst godkjenner planene som er lagt og sier ja til å finansiere et nytt storsykehus på Gaustad.
Styret ved Oslo Universitetssykehus vil konstituere en i stillingen, som vil tiltre i neste uke. Det ligger an til at det blir en av dem som i dag er leder ved sykehuset. Samtidig starter arbeidet med å finne en ny direktør.
Selv om dette er en krevende stilling og en må regne med fortsatt intern uro, vil det ikke være mangel på godt kvalifiserte kandidater. Styret må imidlertid regne med at de beste vil ha visshet om at Stortinget slutter seg til planene eller ikke.
Det vil ikke få nevneverdig betydning for byggesaken at Erikstein trekker seg. Det er ingen i sykehuset eller i styret som vil løfte en finger for å få opp alternativer til de planene som er lagt.
Saken ligger nå på politikernes bord – og kommunevalgkampen er i gang. Det er i Stortinget det siste slaget står. Problemet for politikerne er at de ikke har klart for seg hvilke alternativer som er aktuelle. Skal Ullevål utredes som alternativ, vil det ta to-tre år.
Det har vært arbeidet i ti år med denne saken. Sykepleierforbundet er rede til å skjære igjennom og gi det videre arbeidet en retning. De innser at Oslo universitetssykehus ikke bør drives med fire store avdelinger på fire ulike adresser. Slik utnyttes ikke ressursene effektivt, mener de.
Da Oslo universitetssykehus ble etablert, var en forutsetning at virksomheten skulle samles. Den første direktøren, Siri Hatlen, la opp til at Akers skulle legges ned og virksomheten samles på Ullevål og Gaustad. Det fikk hun ikke gjennomslag for. Hun trakk seg fra stillingen med den begrunnelse av at de økonomiske rammer for virksomheten ikke var avklart.
Bjørn Eriksteins kongstanke i 2012 var å samle alt på Gaustad. I så fall måtte området blitt utvidet ved å legge et lokk over deler av veinettet. Dette viste seg å bli for kostbart. Den første nedskaleringen av planene var å la Radiumhospitalet bygge nytt. Dernest ble det klart at Aker måtte beholdes.
Helse sør-øst mener det kan bygges så pass stort på Gaustad at det meste av Ullevål kan få plass der og resten kan overføres til Aker, for å si det enkelt. Tomten på Aker er heller ikke stor, men helseforetaket mener det er plass til det som trengs om en bygger nytt.
Det kan ikke utelukkes at noen kan se lyset i sommer – og at det er et annet lys enn det Bjørn Erikstein har sett.
Ved at politikerne aksjonerte mot at Aker skulle legges ned uten å forholde seg til helheten, har de låst seg i en vanskelig posisjon. Skal Ullevål og Aker beholdes, er det ikke mye synergier en har klart å ta ut av fusjonen som skapte Oslo universitetssykehus.
Det er ikke utenkelig at Stortinget sier nei til de planene som foreligger. Fagfolk har pekt på at utredningen preges av store mangler og mangelfull kvalitetssikring. Noen frykter at de kan få en ny byggeskandale i fanget. Samtidig sitter det langt inne å bare si nei til finansering av et prosjekt det er jobbet med i ti år.
Det ser ikke ut til å være noen politikere eller fagfolk som makter å komme opp med et alternativ til de som nå foreligger. Men det kan ikke utelukkes at noen kan se lyset i sommer – og at det er et annet lys enn det Bjørn Erikstein har sett.