De farlige ekstremistene

Politikerne skal være opptatt av holdninger, men de bør ikke late som om de kan gjøre all verdens for å hindre at det klikker for noen.

Etter angrepet på moskéen i Bærum er vi alt i gang med debatten om hva som må gjøres for at dette ikke skjer igjen. Selv om vi ikke vet om den 21 år gamle mannen er strafferettslig tilregnelig, vet vi ut fra det han har skrevet på sosiale medier at han næret et hat mot muslimer.

Hvor utbredt hatet mot muslimer er i befolkningen, vet vi ikke. Men det er i ytterst få tilfeller det fører til ekstrem vold. Langt oftere fører det til mobbing og trusler som skaper utrygghet i muslimske miljøer. Tidligere i sommer meldte muslimske kvinner at de i økende grad føler seg utrygge. Flere orker i alle fall ikke å ytre seg på sosiale medier. Det er å be om ubehagelige opplevelser.

Solberg sa samtidig at det ikke er en løsning å innskrenke ytringsfriheten

Erna Solberg var raskt ute med å oppsøke det muslimske miljøet etter terrorangrepet for å understreke at vi ikke kan godta vold mot moskéer og muslimer. Dette er politiets ansvar. Hun sa samtidig at det ikke er en løsning å innskrenke ytringsfriheten.

Venstres Abid Raja tror en plan mot islamofobi vil hjelpe. Derfor ber han regjeringen om det. Tros- og livssynsminister Kjell Ingolf Ropstad sier til Vårt Land at han vil vurdere det. Kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande kan imidlertid fortelle at de «er begynt å jobbe med muligheten» for en handlingsplan mot islamofobi som del av handlingsplanen mot rasisme og diskriminering.

Det ser ut til å være noe annet enn det Abid Raja ser for seg. Han sier til Klassekampen i dag at han vil bruke begrepet islamofobi selv om 99,9 prosent av nordmenn ikke tenker slik om muslimer.  «Men noen gjør det, og det er på tide vi våger å bruke det begrepet», sier Raja. Det kan ikke bety annet enn at det er 0,1 prosent av befolkningen skal være målgruppe for planen om å bekjempe islamofobi.

Det Raja snakker om, er noe annet enn det de jobber med i Skei Grandes departement. Politikerne bør starte med å bli enige om hva de vil ha en plan om.

Regjeringen lanserte i 2016 en handlingsplan mot hatefulle ytringer. Det er vel urettferdig å påstå at den ikke har betydd noe som helst. Det kunne muligens vært verre enn det er uten denne planen.

En undersøkelse som Holocaust-senteret fikk gjennomført i 2017, viser at 39 prosent av befolkningen mener at muslimer utgjør en trussel mot norsk kultur. Noen vil mene at det er her problemet ligger.

Audun Lysbakken sier til Klassekampen at han vil ha en plan mot islamofobi for å beskytte muslimene.

– Det spres så mye giftige konspirasjonsteorier om muslimer at det nå er en svært viktig politisk oppgave å konfrontere disse ideene og nedkjempe dem.  

Eivind Trædal (MDG) har i en kronikk i Dagbladet alt gitt sitt bidrag til «hvordan vi sammen kan bekjempe muslimfiendtlige holdninger. For det første bør en ikke gi millioner til Human Right Service over statsbudsjettet. For et andre bør en ikke utnevne en justisminister som har sagt at vi trenger et «korstog mot islam» og for det tredje bør en ikke utnevne en justisminister som blir tvunget til å gå av fordi hun på en dårlig skjult måte spredte en kjent konspirasjonsteori om Arbeiderpartiet og muslimske ekstremister.

Trædal er tydeligvis ute etter å ramme Frp. Hans innlegg viser hvilket nivå debatten om en plan mot islamofobi beveger seg inn på.

En plan mot islamofobi er et blindspor. Staten vil ikke være i stand til å påvirke meningsdannelsen i ekstreme miljøer. Det er heller ikke statens oppgave å gi en sann og omforent beskrivelse av islam.

Staten er like lite i stand til å nedkjempe uønskede meninger i befolkningen. Vi må leve med at det er delte meninger om islam. Erna Solbergs advarsler om å innskrenke ytringsfriheten er på sin plass.

Det regjeringen bør vurdere er å gi politiet større fullmakter til å gripe inn der det er mistanke om at hat kan føre til terrorisme

Det går an å presisere hatforbudet ved å si at det ikke er tillatt å offentlig gi sin støtte til terroraksjoner rettet inn mot sivilbefolkningen. Det spørs om det vil ha nevneverdig betydning.

Det regjeringen bør vurdere er å gi politiet større fullmakter til å gripe inn der det er mistanke om at hat kan føre til terrorisme.  Både muslimer og høyreekstremister poster innlegg på sosiale medier som PST og politiet følger med på. Det går an å drøfte om politiet skal gis fullmakt til å gripe inn mot ekstreme meninger hvis de har mistanke om at personen som fremsetter dem ikke er psykisk stabil eller kan komme til å begå vold.

Forslaget fra Hadia Tajik om at politiet skal gis anledning til å skrive ut bøter til mennesker de mener bryter forbudet mot hatefulle ytringer, ender fort opp i forskjellsbehandling og innskrenkning av ytringsfriheten. Hva som er hatefulle ytringer kan ikke avgjøres slik brudd på trafikkreglene eller fartsgrensene kan.

Politikerne bør roe ned noen hakk og ikke hive seg på tiltaksbølgen før vi i det minste vet mer om motiver og sinnstilstand hos 21-åringen som drepte sin halvsøster og åpnet skudd i moskeen.

Det er ikke alle problemer som kan løses med tiltak iverksatt av politikere.