Bispeansettelse i hemmelighet

Tidligere var det slik at biskopene i Den norske kirke sto på lik linje. En av dem var riktignok «preses» – møteleder, administrator av bispemøtet og deres fremste talsperson. «Preses-vervet» hadde man noen år i tillegg til å lede sitt eget bispedømme.

Byråkratiet vokser over alt. Den norske kirke er så visst intet unntak. Det førte til at kirken med godkjennelse fra Stortinget for ti år siden gjorde preses til en heltids lederstilling. De fleste i kirken ville gjerne ha preses plassert i Oslo, i Kirkerådets lokaler. Det ville ikke den rødgrønne regjeringen. Preses skulle ha eget kontor i Trondheim og ha Nidarosdomen som «sin kirke». Helga Byfuglien, som nå går av med pensjon, ble den første heltidsansatte preses.

Kirkemøtet har vedtatt regler for hvordan preses skal velges. Her står det at biskopene skal nominere kandidater og at Kirkerådet vedtar hvem som skal være preses.

Da Helga Byfuglien ble valgt, nominerte biskopene kun henne. Det var det ikke alle som likte, men ingen hadde noe imot at Den norske kirke fikk en kvinne som leder for bispemøtet.

Nå har biskopene gjort det samme igjen. De har kun nominert Olav Fykse Tveit. Ikke nok med det. Han er ikke biskop en gang. Tanken har hele tiden vært at det er en av de sittende biskopene som skal rykke opp til vervet som preses. Men i regelverket står det at de kan velge fritt.

Det er ingen ledere i Norge som blir valgt etter en så omfattende og langdryg prosess som biskoper i Den norske kirke. Først er det nominasjon. Da kan fort 20-30 navn bli kastet inn. Deretter nominerer Bispedømmerådet fem kandidater. Og er det noen som ikke er fornøyd med kandidatlisten, kan de stemme på en kandidat som stiller seg til disposisjon. Det er gjerne flere hundre ansatte og medlemmer av menighetsråd som er med å rangere tre kandidater. Deretter skal bispedømmet lage sin nominasjonsliste og hver enkelt biskop kan gi en begrunnelse for hvem som bør velges. Alle stemmetall offentliggjøres før Kirkerådet på fritt grunnlag avgjør hvem av de tre med flest stemmer som skal bli biskop.

Biskopene er blitt mer sekretærer, talere og seremonimestre og mindre sjefer

Det er flere eksempler på at Kirkerådet ikke velger den som har fått størst oppslutning i nominasjonsprosessen. Da blir gjerne Kirkerådet beskyldt for å overkjøre kirkedemokratiet.

En kan gjerne spørre om poenget med en så pass omstendelig prosess når Kirkerådet gang på gang er sugne på å bruke den makten de har for å få den biskopen de vil ha. Biskopene har ellers de siste tiårene blitt strippet for mye makt og myndighet. De er blitt mer sekretærer, talere og seremonimestre og mindre sjefer. Det burde tilsi en langt enklere valgprosess.

Denne langdryge og omstendelige prosessen med å velge ny biskop har biskopene hoppet over denne gang. De har i hemmelighet bestemt seg for hvem de vil ha som preses, spurt vedkommende og fått ja.

Olav Fykse Tveit er en kirkeleder i verdensformat. Han har kvalifikasjoner og kompetanse i bøtter og spann i forhold til den jobben han nå skal inn i.

Han har vært leder for Mellomkirkelig råd, i praksis en slags utenriksminister for Den norske kirke og er nå generalsekretær i Kirkenes Verdensråd. Å bestyre de norske biskopene blir som å styre ei lita sjappe sammenliknet med det ansvaret han i dag har.

Alt er vel og bra, bortsett fra at han ikke er valgt på demokratisk vis og at Kirkerådet enda en gang får rollen som sandpåstrøingsorgan. Biskopene blir kritisert fra ulikt hold for at de innskrenker demokratiet i kirken når de ikke nominerer flere.

Glem det. Det er en del man kan få biskoper med på, blant annet å miste makt og innflytelse, men du får ikke en biskop til å innta en taperposisjon bare fordi Kirkerådet skal få velge hvem de vil ha.

Bestemmelsen om at biskopene i full offentlighet skal konkurrere seg imellom om å bli preses, er stein død.

Bestemmelsen om at biskopene i full offentlighet skal konkurrere seg imellom om å bli preses, er stein død. Det er ingen andre organisasjoner som lager så pass merkverdige regler i demokratiets navn som Den norske kirke.

På samme måte som et styre konstituerer seg selv, bør biskopene bør selv finne ut av hvem de vi ha til å lede seg. Kirkerådet bør fratas retten til å velge hvem som skal ansettes som biskop. Har en først en demokratisk prosess der hundrevis deltar, bør den som får flest stemmer bli biskop.

Å hente inn en utenforstående som «preses» er unntaket som bekrefter regelen. Et unntak går an når det er en kirkeleder i verdensklassen som skal hentes hjem.