Barn ofret på framskrittets alter

Med sin påstand i Dagsavisen om at «venstresiden har sviktet de minste barna», har psykolog og SV-nestor, Torild Skard, virkelig tråkket i salaten.

Det er opplest og vedtatt at foreldre bør komme seg ut i jobb seinest ett år etter fødselen, at barn like godt kan være sammen med pappa som med mamma de første leveårene og at det er viktig at menn tar ut mest mulig permisjon slik at fødsler ikke bidrar til å svekke kvinners likestilling.

Det politiske flertallet vil avskaffe kontantstøtten. Argumentet som for tiden brukes flittigst er at det hindrer integrering fordi det er en så stor andel av innvandrerkvinnene som benytter seg av muligheten.

Innvandrerkvinnene gjør det Torild Skar mener flere burde gjøre; være mer sammen med barna sine de første to årene.

– De minste barna er de mest sårbare vi har. Jeg er virkelig engstelig for dem. Jeg har forsøkt å rope så høyt jeg kan til politikerne, men de hører ikke, sier hun til Dagsavisen.

Hun mener morsrollen systematisk er blitt nedvurdert over lang tid. Det er kvinnen som arbeidskraft og likestilling som er i fokus.

– For meg handler likestilling om at menn og kvinner behandles likt når det er grunn for det og forskjellig når det er grunn for det, sier hun og avviser en mekanisk likebehandling.

Med sin påstand i Dagsavisen om at «venstresiden har sviktet de minste barna», har psykolog og SV-nestor, Torild Skard, virkelig tråkket i salaten

Skard viser til forskning som begrunnelse for at det er bedre å gi økonomisk støtte til foreldre enn å bruke mer penger på barnehager.

– I dag vet vi at hjernen aldri utvikler seg mer enn den gjør i de første leveårene. Vi vet også at nærhet til mor er helt avgjørende for en sunn utvikling. Mor og barnets hjerne utvikler seg sammen- det er et symbiotisk forhold. Hvis dette ikke skjer på en god måte, setter det varige spor. Når vi ser problemene tenåringer har i dag, må vi spørre hvor langt tilbake dette går. Dette er utrolig viktig, sier hun.

Skard er også oppgitt over at politikerne ikke tar hensyn til oppfordringen fra Verdens Helseorganisasjon om at barn bør fullammes i seks måneder og delamme i alle fall i to år.  Politikerne kan ikke snakke om små barn generelt. De må ta til seg kunnskapen fra fagfolk å skille mellom spebarns, ettåringer, toåringer og treåringer behov, poengterer Skard.

Skard leverer gode argumenter for at det minste politikerne bør sørge for, er at mor får anledning til å ta ut mesteparten av den betale permisjonstiden og at kontantstøtten beholdes, slik at foreldre som ønsker det, kan vente til barnet er to år før det begynner i barnehagen.

Det er et biologisk faktum at et barn er knyttet sterkere til mamma enn til pappa i de første to leveårene. Skard argumenterer som fagperson mot at vi bryter i stykker denne relasjonen ved å frata kvinner muligheten til å være mest mulig sammen med barnet i denne perioden.

Det finnes drøssevis av eksempler på at barn utvikler seg på en god og harmonisk måte selv om mor går tidlig ut i arbeid etter fødselen.

Det er ikke slik at en kan telle antall timer antall mor og barn er sammen og utfra det lage prognoser for hvordan det vil gå med barnet videre i livet.

Det minste vi må kunne forvente, er at politikerne gir familiene større frihet til å velge hvordan de vil fordele fødselspermisjonen.

Men Skards antydning om at det kan være en sammenheng med mangelfull kontakt med mor i tidligere leveår og psykiske problemer seinere i livet, bør ikke avvises. Det bør forskes mer på, selv om det er politisk ukorrekt. 

Skard kritiserer politikerne for ikke å ville vite. Det er imidlertid forskningens oppgave å gi politikere og opinionen kunnskap en ikke har bedt om og heller ikke ønsker seg.

Ressurssterke foreldre klarer seg – og de fleste opptrer som kloke og omsorgsfulle foreldre.

Det er likevel grunn til å stille spørsmål om vi fører en familiepolitikk som i tilstrekkelig grad tar hensyn til barnas behov.

Det er nok venstresiden som bør gå mest i selg selv. De ivrer i for stor grad for på presse politisk korrekte standardløsninger ned over foreldrene.

Det minste vi må kunne forvente, er at politikerne gir familiene større frihet til å velge hvordan de vil fordele fødselspermisjonen. Hvis mor og far mener at barnet er mest tjent med at mor tar ut det meste, får politikerne godta det.

Vi skal ikke tilbake til tiden da far jobber og mor er hjemme med barna. Vi skal bare la foreldre i større grad få avgjøre hva de mener er det beste for det barnet de har ansvaret for.