Arbeidslinjens tilkortkommenhet
«Arbeidslinjen» er bortimot en trosbekjennelse som alle partier bekjenner seg til. Det gjelder å få flest mulig ut i arbeid.
De som mister jobben eller som har problemer med å skaffe seg jobb, må bygge opp egen kompetanse og eller delta i ulike arbeidsmarkedstiltak.
Slik kan de skaffe seg erfaring og innpass i arbeidslivet. Som hovedregel har dette gyldighet. Problemet er at det er stadig flere denne modellen ikke fungerer for.
Denne uken sa forsker ved Frisch-senteret, Knut Røed, det rett ut i Dagsavisen: «Vi kan ikke presse folk til å jobbe når det ikke er jobber for dem».
Det er nå 340 000 uføretrygdede, 13 400 flere enn for et år siden.
Vi må regne med at antallet uføretrygdede øker i årene framover med mindre det offentlige kommer opp med helt nye ordninger. Det bør skje, mener Røed. Han foreslår at det offentlige sørger for jobber med betydelig lavere krav til effektivitet.
Det er bedre samfunnsøkonomi at mennesker som av helsemessige grunner ikke får en normal fast stilling, jobber så mye de klarer framfor å leve på trygd. Dette har han sagt før, men det er gjerne slik at ting må sies flere ganger for å få politikere til å skifte spor.
Nestleder i Arbeiderpartiet, Hadia Tajik, sier til Dagsavisen i dag at hun er enig med Røed i at offentlig sektor må skape flere arbeidsplasser for folk med nedsatt arbeidsevne. Hun vil imidlertid ikke at det skal opprettes «kunstige» stillinger.
Rundt om i kommunene er det behov for økt innsats på en rekke områder, ikke minst inne helse og sosialsektoren. Men kommunen har ikke midler til å ansette flere. Hvis de får tilskudd fra Nav for å ansette uføretrygdede som ikke klarer en vanlig jobb, åpner det seg nye muligheter.
Når det ikke finnes jobber, er det fint lite Nav gjøre. De kan heller ikke gjøre noe med at det er de som er best kvalifisert som blir ansatt
Sigrun Vågeng ledet for fem år siden et utvalg som konkluderte med at en hovedoppgave for Nav er å få flere i arbeid. Det likte politikeren å høre. Vågeng fikk da også utfordringen med å lede Navs nye satsing på å få trygdede ut i arbeid.
Nav har gjort en god jobb innenfor de rammebetingelsene som gjelder, men Nav kan ikke gjøre underverker. Når det ikke finnes jobber, er det fint lite Nav gjøre.
Nav kan heller ikke gjøre noe med at det er de som er best kvalifisert som blir ansatt. Alt for mange uføretrygdede faller igjennom i et krevende arbeidsmarked fordi de ikke har den kompetanse eller kan holde det tempo som kreves.
Uføretrygdede og funksjonshemmede utgjør en gedigen arbeidskraftreserve. Framfor å mase om at alle må skaffe seg jobb og understreke for ørtende gang at Nav må bli bedre på å skaffe folk arbeid, bør Nav samarbeide med kommunene om å oppette spesialsstillinger for mennesker som av ulike grunner ikke får jobb i det ordinære arbeidslivet.
Det er en rekke forhold som må tenkes igjennom. I praksis blir dette å opprette en lavlønnsklasse i offentlig sektor. De må kunne utføre en skikkelig jobb og få en lønn som er høyere enn det de får som uføretrygdet.
Politikerne er i ferd med å gi kommunene lillefingeren. Nå gjelder det at de griper hele hånden.
Heidi Norby Lunde, medlem av Arbeidskomiteen på Stortinget for Høyre, sier hun også er positiv til utspillet fra Røed.
Det eksisterer en ordning med lønnstilskudd til arbeidsplasser. Den vil hun utvide. Hun er imidlertid ikke med på Aps tanker om at kommuner skal ansette personer hvis Nav ikke har funnet jobb til dem innen tre år.
Garantier om at noen skal få jobb, bør ingen gi. Arbeid er basert på at en arbeidsgiver trenger arbeidskraft. Skal flere uføretrygdede få jobb, må det skapes økt etterspørsel etter arbeidskraft. Her bør kommunene kunne bidra.
Behovet for arbeidskraft innen helse- og sosialsektoren vil øke radikalt i årene framover. Når politikerne nå åpner for å gi økt støtte til stillinger som arbeidstakere med nedsatt arbeidsevne kan fylle, bør kommunene gå i gang med å legge til rette for slike spesialstillinger.
Politikerne er i ferd med å gi kommunene lillefingeren. Nå gjelder det at de griper hele hånden.
