Trump i Russlandfobien

Historien er full av eksempler på at sterke stater har ivret etter å skaffe seg fiender. Det gir samling innad, og befolkningen blir minnet om at de trenger beskyttelse. De som sitter med makten, er som regel lite interessert i å endre fiendebildene med mindre de utvilsomt har nytte av det.

I Russland snakker Vladimir Putin varmt og alvorlig om NATO med USA i spissen som truer og vil ødelegge for Russland. Sanksjoner og opprustning fungerer som bevis. I over 70 år har Russland framstått som USAs verste fiende. Skepsis og mistro til Russland har festet seg i det amerikanske politiske genet. Russland-fiendskapet dominerte det amerikanske samfunnet under den kalde krigen. Siden har det gått i bølgedaler. Sakte men sikkert har vi de siste årene vært på vei inn i en ny kald krig.

Skepsis og mistro til Russland har festet seg i det amerikanske politiske genet

I valgkampen inntok Donald Trump en annen holdning til Russland. Det var ikke basert på en grundig analyse av situasjonen. Den slags driver ikke Trump med. Trump mente at Vladimir Putin, i likhet med ham selv, var litt av en kar, en som han kunne gjøre business med. Han skulle gjøre vei i vellinga – også i forhold til Russland skulle en merke «America first», men det ville også Putin ha nytte av.

Slik skulle det ikke gå. Påstandene – og langt på vei bevisene for at Russland påvirket det amerikanske presidentvalget til Trumps fordel, rullet inn over det amerikanske samfunnet med en orkans styrke. Trump måtte skjerpe retorikken mot Russland, bli med på sanksjoner, utvise diplomater og bidra til et betydelig kjøligere forhold mellom USA og Russland.

Med god grunn kan Trump mene at demokrater og mennesker med Russlandfobi som finnes over alt i det amerikanske samfunnet, ikke minst blant republikanerne, gjør alt for mye ut av russernes forsøk på å påvirke valget. Det hjelper lite. Det er satt en agenda som Trump må forholde seg til.

I sommer gadd ikke Trump lenger vente på bedre vær i forhold til Russland. Han møtte Putin i Helsingfors. Etter møtet uttalte han at forholdet mellom de to landene fra nå av ville bli et helt annet. Putin var, som han hadde regnet med, en mann han kunne gjøre business med. Endelig var han på sporet.

Trodde han. Da han landet i USA dagen etter var uværet over ham. Han måtte trekke tilbake det han hadde sagt som ble tolket som om han stolte mer på Putin enn USAs egen etterretningstjeneste. Et pinlig tilbaketog får ikke Trump til å krype i skjul. Uken etter var han i gang igjen. Han ville møte Putin i USA allerede i høst. Det gjaldt å holde tempo i den positive prosessen han hadde satt i gang.

I går måtte han gjøre retrett igjen. Møtet med Putin i USA blir utsatt til vinteren 2019.

Trump er sta. Han gir seg ikke i kampen for å endre forholdet til USA. Han feilberegner imidlertid hvor sterk behovet i USA er for å opprettholde det etablerte fiendebildet av Russland. Russland-motstanderne er mektige. Han innser at han bør vente til etterforskning og etterspill etter russernes valgpåvirkning kan avsluttes. Denne saken forstyrrer fortsatt så pass at han ikke vil nå fram med sine planer. Dessuten må Trump vite hva han vil og hva han makter å få gjennomført.

Onsdag kveld ble USAs utenriksminister, Mike Pompeo, grillet i utenrikskomiteen i Senatet. Republikanernes leder av utenrikskomiteen, Bob Corker, åpnet med å si at Pompeo satt overfor senatorer som er preget av «seriøs tvil» om Trump og hans utenrikspolitikk. Mike Pompeo tok poenget.

Mike Pompeo sa han personlig advarte Russland mot å blande seg inn i kommende valg i USA da han møtte sine russiske kollegaer i Helsingfors. Han sa videre at han vil samarbeide med Kongressen om å innføre nye sanksjoner mot Moskva og gjentok at USA nekter å anerkjenne Russlands annektering av den ukrainske Krim-halvøya.

Pompeo forsøkte også å rydde all tvil om USAs forpliktelser i NATO av veien.

Trump vil skinne, men det er mange nok i USA som ligger klar til å angripe dersom de opplever at en skinnende president truer USAs sikkerhetsinteresser

– NATO vil fortsatt være en avgjørende pilar i USAs nasjonale sikkerhet, sa Pompeo. Han uttalte seg også meget nøkternt om Trumps initiativ i forhold til Nord-Korea.

Pompeo gjorde sitt beste for å understreke at amerikansk utenrikspolitikk ligger fast. Med Trump som president skal det litt til for å tro på det. Det er ikke mange måneder siden han sparket Rex Tillerson som utenriksminister fordi han ikke var på linje med Trump.

I forholdet til Russland har Angela Merkel gitt den mest fornuftige kommentaren. Hun mener det er positivt at de møtes. I dialog ligger muligheten for å rydde misforståelser av veien, erstatte mistro med tillit og lansere tiltak som begge parter har nytte av.

Det blir enklere for Trump å vinne fram med å myke opp forholdet til Russland til vinteren. Da kan han alliere seg med de utålmodige i EU som vil ha slutt på sanksjonene. Det spørs om han bryr seg med det. Trump er opptatt av at det skal være ham personlig som gir verdens stormakter en ny kurs. Trump vil skinne, men det er mange nok i USA som ligger klar til å angripe dersom de opplever at en skinnende president truer USAs sikkerhetsinteresser. Det skal ikke mye til i et land der Russlandfobien i årtier har festet seg.