Sjokk med millionkrav

Jo Lunder krever inntil 530 millioner kroner i erstatning av staten etter at han ble anklaget for korrupsjon i Vimpelcom. Det endte med at han mistet jobben som konsernsjef for John Fredriksen. Det tok to år før Økokrim frikjente Lunder. Da var hans karriere som høyt gasjert næringslivsleder over.

– Jeg vet ikke om noen økokrimsiktet som har et så stort økonomisk tap som Jo Lunder. Det skyldes hans internasjonale toppkarriere med tilhørende lønn, sa Lunders advokat Cato Schiøtz da han ble frikjent.

To eksperter har nå beregnet hvilket tap knyttet til den perioden har var under etterforskning og fremtidige tap knyttet til at en internasjonal lederkarriere ble spolert. Den ene eksperten mener han tapte 60,5 millioner kroner i 2016 og 2017 og 339 millioner på sikt. Den andre konkluderer med 89,5 millioner for de to foregående årene og 440 millioner i framtidig tap.

Det er ikke enkelt å beregne framtidig tap. Det handler en god del om å gjette. Skal en anta at Lunder lykkes som internasjonal leder til han blir pensjonist? Det er jo langt fra sikkert. Toppsjefer må være forberedt på å gå på dagen.

Et annet forhold som spiller inn når erstatningen skal fastsettes, er at Lunder ikke er mer enn 56 år. Han er fortsatt en kapasitet og kan dra inn mange millioner på styreverv og investeringer framover. Men løpet er trolig kjørt som toppsjef. Skjønt en kan aldri vite. Lunder har virket overbevisende når han har forklart hvordan han forsøkte å forvisse seg om at Vimpelcom ikke ble involvert i korrupsjon. Lunder sliter derfor ikke med et «ingen røyk uten ild»- rykte knyttet til sin sak. Han har ingen svin på skogen, og kan slik sett få en toppstilling som forutsetter at han nyter bred tillit.

Nå skal Statens sivilrettsforvaltning ta stilling til hva staten skal tilby Lunder. 29 millioner kroner er det høyeste beløp som er utbetalt som følge av henleggelse eller frikjennelse. Lunder skal ha mer enn det. Han skal i alle fall ha dekket påviselige inntektstap i 2016 OG 2017. Det er også rimelig at han får dekket noe for framtidige tap.

Erstatningen til Lunder bør overstige 100 millioner kroner.

En skyhøy erstatning bør gjøre vondt langt inn i sjela til Økokrim og påtalemakten. Fra første dag av har de hatt en dårlig sak. Det er vanskelig å forstå at Økokrim ville prioritere denne saken. Det kan ha sammenheng med at Vimpelcom og Telenor fikk stor oppmerksomhet i offentligheten. Kontroll- og konstitusjonskomiteen viste en slik iver for å finne ut av om det hadde skjedd noe straffbart, at Riksadvokat Tor-Aksel Busch måtte be komiteen om å roe seg ned for ikke å ødelegge for etterforskningen.

Økokrim ville holde Lunder i varetekt. Det mente både tingretten og lagmannsretten det ikke var grunnlag for. Det ene argumentet, var at det ikke var fare for bevisforspillelse. Det andre var at Økokrim ikke hadde sannsynliggjort at Jo Lunder hadde gjort seg skyldig i korrupsjon.

Retten ba i realiteten økokrimsjef Trond Eirik Schea og førstestatsadvokat Marianne Djupesland om å skjerpe seg.

To rettsinstanser feide altså Økokrim av banen. Retten ba i realiteten økokrimsjef Trond Eirik Schea og førstestatsadvokat Marianne Djupesland om å skjerpe seg. «Dette er en alvorlig korrupsjonssak», hevdet Schea. Der tok han altså feil.  

Alt for seint tar de inn over seg at de ikke er på sporet, men på villspor.

Når to rettsinstanser varsler om i starten på etterforskningen, at de har en tvilsom sak, skulle Økokrim snudd, om ikke på en femøring, så i alle fall etter kort tid. Da ville Lunder gått tilbake til jobben sin hos Fredriksen. I stedet vender Økokrim det døve øret til retten og de kraftige protestene fra Cato Schiøtz. De legger opp til et langdrygt løp på tvilsomme forutsetninger.

Ville Økokrim startet etterforskning om de visste at det kunne ende med et krav på en halv milliard? Slike spørsmål stiller ikke Økokrim seg selv. De tar ikke stilling til konsekvensene av en siktelse, en tiltale eller en dom. De forholder seg til om det er har skjedd noe som er i strid med loven.

Denne saken og Transocean-saken, der det også er snakk om store erstatningsbeløp, vil gjøre inntrykk i Økokrim. De skal ikke av frykt for erstatningskrav la være å etterforske saker. Likevel er dette en del av bildet de må ta hensyn til. Erstatningskravene øker. Det er grenser for hvor mye politikerne vil sette av til erstatninger for etterforskning som ender med frifinnelse.

At det koster flesk å ta feil, er nå en ting. Det er verre at vi i Transocean-saken og Lunder-saken sitter igjen med et inntrykk av at Økokrim har gjort faglige feil og at de alt for seint tar inn over seg at de ikke er på sporet, men på villspor.