Sikkerhet for «utenforlandet»

For et par uker siden hevdet Aps «ledende tenker» på det utenrikspolitiske område, Espen Barth Eide, at det kunne bli aktuelt å gjøre endringer på det sikkerhetspolitiske området som følge av all uroen som er skapt etter at Donald Trump har rullet ut sine utenrikspolitiske initiativ. Barth Eide er ingen enslig svale.

Torgeir Larsen, tidligere statssekretær i Utenriksdepartementet, stabssjef for NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg og nå forsker på Nupi, mener grunnlaget for norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk er i bevegelse og trekker en parallell tilbake til mellomkrigstida, da Norge var en enslig småstat, klemt mellom stormaktene.

– Vi har blitt vant til å ikke å tenke på det basale grunnlaget for norsk suverenitet og sikkerhet. Nordmenn har tatt for gitt at vi kunne bruke energien på andre ting. Nå er sårbarheten som småstat på vei tilbake knyttet til et mer sammensatt og komplekst trusselbilde, sier han til Klassekampen. Han peker på at vi er avhengige av allierte land og venner, men at vi samtidig må være forberedt på å ta et større ansvar selv.

Vesten preges av et svekket felles verdigrunnlag. Dette svekker en allianse som NATO. Det ser ikke ut til at vi kan regne med at «Trump går over». Derfor blir det viktigere å øke Europas egen forsvarsevne.

– Norge skal som andre allierte øke forsvarsbudsjettene mot det såkalte toprosentsmålet. Diskusjon om hvordan de nye milliardene til Forsvaret skal brukes, blir da viktig. Større nasjonal robusthet bør prioriteres, mener Larsen. Slik åpner han for en debatt om ressursbruken i det norske Forsvaret.

Hvis det er grunnlag for usikkerhet om allierte raskt vil være på pletten om vi utsettes for angrep, er det en fundamental endring i premissene for forsvarspolitikken

Hvis det er grunnlag for usikkerhet om allierte raskt vil være på pletten om vi utsettes for angrep, er det en fundamental endring i premissene for forsvarspolitikken. Barth Eide tar til orde for at Norge må knytte seg tettere til land som har sammenfallende interesser og verdier – spesielt Norden, Tyskland, Nederland og Storbritannia.

– Dette er ikke et alternativ til NATO, og vi skal heller ikke lete etter en ny stormakt som skal være vår «beskytter». Et sterkere nordisk samarbeid må skje innenfor rammen av de europeiske og transatlantiske strukturene, sier han.

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har pekt på at kostnadene knyttet til forsvar er blitt så høye at et lite land som Norge ikke har mulighet til å forsvare seg selv. Vi må knytte oss til andre. I dag er vi med i NATO, og vi har vært trygge på at NATO vil stille opp for oss om vi trenger det.

EU vil også spille en rolle i sikkerhetspolitikken. Hvilken rolle EU ser for seg når Storbritannia trer ut av EU, er ikke klart. Det naturlige ville da være at landene i Europa samlet seg om å bygge et sterkt NATO og kompensere for at USA får en mindre sentral rolle. Vil ikke USA være like sentrale i NATO som de har vært, kan ingen tvinge dem til det.

Det er vanskelig å se for seg at noen land i NATO skal inngå et mer forpliktende samarbeid på forsvarsområdet, mens andre skal ha en løsere tilknytning. Styrken ved NATO har vært «en for alle, alle for en». 

Vi bør bli med i EU for å gi vårt bidrag til å bevare et nedskalert EU der en tar på alvor nasjonalstatens behov for beslutningsmyndighet

Et Europa delt opp i forsvarsallianser med ulik grad av forpliktelse, er vi ikke tjent med.

For Norge har det god mening å søke et tettere samarbeide på forsvarsområdet med våre to naboland Danmark og Sverige. Det burde være enklere å få til når Sverige nå orienterer seg i retning av NATO. Det er ikke avgjørende at Sverige blir med i NATO og Norge i EU for å utvikle et sterkere nordisk samarbeid, men det vil gjøre det lettere.

«Det norske utenforskapet» bryr de seg ikke særlig med i EU. Gjennom EØS har EU full kontroll på oss. Vårt problem er at det er for tungvint og tilfeldig å utøve innflytelse over beslutninger i EU som får konsekvenser for oss. Det avgjørende skillet er ikke om vi skal være med i EU eller ikke. Det radikale skillet går med å innføre euroen. Det bør vi ikke tenke på. Det gjør heller ikke Sverige og Danmark.

I en verden preget av økt internasjonal uro, har Norge en rolle å spille, ikke som et «utenforland», men som et land som forplikter seg og samtidig trekker klare grenser for nasjonal overstyring. Vi bør bli med i EU for å gi vårt bidrag til å bevare et nedskalert EU der en tar på alvor nasjonalstatens behov for beslutningsmyndighet på områder de anser som vitale.