Nyorientering mot Russland

Ingen kan beskylde Carl I. Hagen eller Kåre Willoch for å være utenrikspolitiske raddiser som går populisters ærend eller som ikke har peiling på hva som tjener Norges og Vestens interesser.

I går skrev Hagen en kronikk i Aftenposten med tittelen «Krim er russisk» og argumenterte for at det er uklokt og ikke et godt nok grunnlag for å boikotte Russland. I Klassekampen i dag sier Kåre Willoch at sanksjonsregimet mot Russland må få en utløpsdato. Han synes ikke sanksjoner mot Russland er et egnet virkemiddel.

Det har han rett i. Etter fire år med sanksjoner mot Russland er det ikke spor som tyder på at de har fått Vladimir Putin til å endre mening. Han er ikke villig til å diskutere Krim en gang. Han sier som Hagen: Krim er russisk. Basta.

Sanksjonene mot Russland har lammet landet økonomisk. Det er ikke bra ifølge Willoch. Rike land fører som regel er mer fredelig utenrikspolitikk. Dårlig økonomi legger til rette for autoritære ledere. Vi ser nok av eksempler på det i Europa i dag, og det kan være grunn til å minne om drivkreftene som førte Hitler til makten.

Hagen er inne på det samme. Både Russland og EU har økonomiske problemer. De er delvis selvpåførte. Ved å droppe sanksjonene og få i gang handelen med Russland, vil flere merke økonomisk framgang. Handel bygger dessuten tillit. Er det noe som trengs i forholdet til Russland, så er det avspenning og økt samhandling.

Er det noe som trengs i forholdet til Russland, så er det avspenning og økt samhandling.

Både Willoch og Hagen mener Vesten må ta sin del av skylden for utviklingen i Ukraina og Krim. I 2014 var det et statskupp rettet mot den lovlig valgte presidenten Janukovitsj som hadde et positivt forhold til Russland. Statskuppet som fikk støtte fra USA og flere land i Vesten, brakte et regime til makten som var kritiske til Russland og ville knytte Ukraina tettere til Vesten. Da det ble tatt til orde for at Ukraina kunne bli medlem av både EU og NATO, bestemte makthaverne i Kreml seg for å sette hardt mot hardt. Dette førte til at Russland la Krim under seg for å ha full kontroll over den store militære havnebasen på halvøya, og det ble krig i den delen av Ukraina som grenser til Russland og hvor størstedelen av befolkningen er russere og vil høre til Russland.

Russland gjør det tindrende klart at NATO ikke skal ha et fotfeste i det som de definerer som sin bakgård. USA har i alle år opptrådt på samme måte i land der de ser det som viktig å ivareta egne vitale interesser.

Stormakter er stormakter. Hvis Vesten skal holde på å oppdra Russland, kan konfliktene eskalere og den kalde krigen utvide seg. Etter Vladimir Putins lange pressekonferanse i går bør ingen være i tvil om at Russland ikke lar seg diktere av NATO og Vesten. Putin kommer til å gjøre det han emner er i Russlands interesser selv om det fører til en kraftig og farlig militær opptrapping. Samtidig gjorde han det klart at han er rede til å forhandle og finne løsninger for å hindre at den kalde krigen utvikler seg.

Krim og Ukraina kan ikke brukes som bevis for at Russland truer Vesten

Krim og Ukraina kan ikke brukes som bevis for at Russland truer Vesten. Russland er NATO underlegen. Russland truer ikke Norge eller de baltiske landene. Men Russland kan komme til å provosere disse landene militært om de kalde krigene brer om seg. Russland vil være stormakt. Det er meningen at de skal representere en militær trussel mot Vesten.

2019 bør bli året da det tas grep for å hindre at den kalde krigen kommer ut av kontroll. EU bør ta initiativet. Sanksjonene bør trappes ned og etter hvert avvikles. USA og Russland bør møtes for å forhandle fram avtaler som setter et stopper for nye våpenkappløp. Det har verken NATO-landene eller Russland råd til.

Det har utviklet seg en gruppetenkning i det politiske miljøet når det gjelder forholdet til Russland. Christian Tybring Gjedde er den eneste som har sagt ifra om at NATO har rotet seg inn på en blindvei. Der andre politikere snakker som om de skulle være kommunikasjonsrådgivere for Nato-general Jens Stoltenberg. Og Stoltenberg sier ikke mye som ikke Donald Trump og «hardlinerne» i NATO kan nikke anerkjennende til.

Vi trenger nyorientering i politikken overfor Russland i 2019.