Mediestøtte mot distrikter

Mediestøtte-kverna maler langsomt, fordi det er komplisert å pøse på med støtte til markedsbasert virksomhet og fordi politikerne er uenige. Kulturminister Trine Skei Grande har en skjønn drøm om at hun skal finne en modell i høst som virker samlende, rettferdig og som både ESA og mediene kan godta.

De siste årene har Facebook og Google stukket av med stadig mer av annonseinntektene. Derfor ble et utvalg under ledelse av Knut Olav Åmås nedsatt i 2016 for å komme opp med forslag til hvordan staten kunne støtte mediene.

Utvalget anbefalte blant annet at staten skulle kompensere for merkostnadene ved å drive kommersiell allmennkringkasting, en del endringer i fordelingen av pressestøtten, en ny ordning for støtte til innovasjon- og utvikling og at alle nyhetsmedier skulle få redusert arbeidsgiveravgift i en fireårsperiode. Det siste vil gi staten om lag 600 millioner kroner i tapte inntekter.

Da regjeringen nedsatte utvalget, så de ikke for seg at utvalget ville foreslå økte bevilgninger til mediene på rundt 800 millioner kroner. Frp og Høyre skjøt likevel ikke umiddelbart ned ideen om redusert arbeidsgiveravgift. Ap satte seg i tenkeboksen, mens Sp og KrF er blant de positive.

Stortinget presset regjeringen til å bruke 135 millioner kroner hvert år for at TV2 skal ha kontor i Bergen og satse på nyheter. Det skjedde utenfor budsjettbehandlingen. Ennå er riktignok ikke avtalen mellom TV2 og staten i boks.  

Dagens Næringsliv skriver i dag at Finansdepartementet er meget kritiske til ideen om å støtte mediene ved å redusere arbeidsgiveravgiften. Det kommer ikke som noen overraskelse. De som vokter statens finansier, er alltid negative til å gi støtte ved å redusere avgiftene.

Departementet vil ha støtten fram i lyset, for da må den avveies i forhold til alt annet som skal støttes. Avisene har i alle år hatt momsfritak. I 2016 fikk også digitale nyhetsmedier det. Det antas å ha gitt staten 200 millioner kroner i tapte inntekter. Slik sett har ikke mediene grunn til å klage.

I Finansdepartementet ser de nok ikke behovet for at staten skal øke støtten til mediene med 600 millioner kroner. Det er en rekke andre tiltak som står høyere på prioriteringslisten. Dessuten har Siv Jensen og Erna Solberg gitt beskjed om at kostnader skal kuttes neste år, ikke økes.

Tanken om at redusert arbeidsgiveravgift bare skal skje for en periode på fire år, smiler de nok av i «finans». De vet at om fritak og ordning først har vart i fire år, sitter de limt fast.

Tanken om at redusert arbeidsgiveravgift bare skal skje for en periode på fire år, smiler de nok av i «finans»

Ellers minner Finansdepartementet om at en redusert arbeidsgiveravgift må være innenfor EØS-reglementet. ESA har godkjent en ordning med redusert arbeidsgiveravgift som gjør et virksomheter i de nordligste fylkene ikke betaler arbeidsgiveravgift. Dersom alle mediebedrifter uavhengig av hvor de geografiske holder til, skulle fått redusert arbeidsgiveravgift, vil dette kunne svekke ordningen som et distriktspolitisk virkemiddel.

Det argumentet hadde de ikke ventet i Sp. Partiets kulturpolitiske talsperson, Åslaug Sem-Jacobsen, understreker at det er mediemangfoldet som er viktig.

– Dette mediemangfoldet er Sp beredt til kjempe for i en tid hvor norske medier møter skikkelig tøff konkurranse fra globale aktører som stikker av med stadig større del av annonsørmarkedet, skriver hun i en epost.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) mener departementets argumentasjon virker søkt og vil ikke legge bort forslaget om redusert arbeidsgiveravgift.

Da Trine Skei Grande møtte Stortinget i vår for å drøfte mediestøtte, sto ikke redusert arbeidsgiveravgift på tiltakslisten. Når Finansdepartementet argumenterer som de gjør, kan vi være ganske sikre på at dette tiltaket er dødt og begravet.

Hvis politikerne vil støtte mediene, får de gjøre det på vanlig måte. De kan for eksempel gi x antall tusen kroner i støtte til journalister i nyhets- og aktualitetsmedier. Hvis Sp er spesielt opptatt av å støtte mediene i distriktene, kan de få noen tusener ekstra per journalist.

Hvis politikerne vil støtte mediene, får de gjøre det på vanlig måte. De kan for eksempel gi x antall tusen kroner i støtte til journalister i nyhets- og aktualitetsmedier.

Pressestøtten på 313 millioner ser ut til å være det minste problemet. Det kommer stadig nye medier inn i ordningen, slik politikere ønsker. Dermed blir det flere å dele det samme beløpet på. Det lever de fint med. Avisene klarer seg forbausende godt i den digitale transformasjonen. Det er klart bevis på at de statlige støtteordningene virker.

VG leverte et overskudd på over 300 millioner i fjor. De øvrige Schibsted-avisene hadde et overskudd på 30 millioner kroner i førte kvartal i år. I Schibsted ser det ikke ut til at noen lider nød.

Men KrF og Sp er opptatt av å støtte aviser som går med store oerskudd. En skulle tro det var andre tiltak som var viktigere for KrF og Sp enn å gi støtte til børsnoterte aviser som klarer seg godt.