Kunst til doms

Konflikten rundt forestillingen «Ways of Seeing» har toppet seg ved at samboeren til justisminister Tor Mikkel Wara (Frp), Laila Anita Bertheussen, har anmeldt Black Box Teater i Oslo for å ha filmet huset hennes til bruk i forestillingen

I forestillingen blir det brukt opptak av boligene til blant annet justisminister Tor Mikkel Wara (Frp), politikerne Ingvil Smines Tybring-Gjedde (Frp) og Christian Tybring-Gjedde (Frp) og Resett-redaktør Helge Lurås.

Tor Mikkel Wara har kommet med kraftig kritikk av filmingen av kjente personers hus. Han har fått rasistiske utsagn malt på husveggen, og politiet etterforsker et forsøk på å tenne på bilen hans.

Kunstnerne som er involverte i «Ways of Seeing» har vært utsatt for så alvorlig hets og konkrete trusler at de har sett seg nødt til å politianmelde dem.

Det har foregått en heftig debatt på sosiale medier og i avisenes debattspalter i flere uker. I et innlegg i VG hevder Bertheussen at det teateret kaller kunst, opplever hun som en grov invasjon av hennes privatliv. «De filmer stuevinduet og soveromsvinduet, og der inne er jeg. Jeg som aldri har oppsøkt offentlighetens lys. Jeg som alltid har satt pris på min anonymitet. De er inntrengere og jeg er uten mulighet til å forsvare meg», skriver Bertheussen.

Etter det VG erfarer er regissører og teater anmeldt for brudd på straffelovens paragraf 266 om hensynsløs atferd, § 267 om krenkelse av privatlivets fred og § 346 om ulovlig bruk av fast eiendom.

På Black Box hjemmeside kan vi lese at «kunsten kan være konfronterende, forstyrrende og ubehagelig», men at de tar sterkt avstand fra ordskiftet som har oppstått etter at teaterstykket ble satt opp. Teateret mener kunstnerne har holdt seg innenfor loven da de gjennomførte videoopptakene.

– De har heller ikke har avslørt sensitiv eller hemmelig informasjon. Når det er sagt, erkjenner vi at de metodene kunstnerne her har benyttet reiser etiske problemstillinger, heter det og de understreker at de synes det er leit at Laila Anita Bertheussen opplever stress og sterkt ubehag av at huset hennes blir filmet i «Ways of Seeing».

Frp i Oslo mener Black Box bør miste driftsstøtten. Det er i alle fall et blindspor. I Norge har vi ikke tradisjoner for å frata en kunstnerisk institusjon støtte selv om mange reagerer sterkt på en forestilling. Hvis Black Box gjentatte ganger beveger seg over grensen og blir anmeldt, vil saken stille seg annerledes.

Kunsten skal ha stor frihet til å provosere. Poenget med ytringsfriheten er at myndighetene ikke skal gripe inn selv om noen opplever seg krenket, og at noen hevder at ytringer har skadelige konsekvenser. Black Box har lov til å krenke og gjøre livet surere for eksempel for Tor Mikkel Wara, Helge Lurås og Christian Tybring-Gjedde. De bekler maktposisjoner og må finne seg i belastninger.

Problemet er at skuespillerne trår over en grense når de bringer huset disse personene bor i inn i forestillingen

Problemet er at skuespillerne trår over en grense når de bringer huset disse personene bor i inn i forestillingen. Da trekkes barn og samboere direkte inn i konflikten. Ikke ved at det vises bilder av dem, men huset de bor i er like mye deres som den i familien som er offentlig kjent. Når privatboliger trekkes inn, stigmatiseres hele familien.

Skuespillerne kan imidlertid ikke holdes til ansvar for at noen skriver rasistiske utsagn på Waras hus eller forsøker å tenne på bilen hans. De som har gjort dette, må straffeforfølges. Skuespillerne kan imidlertid ikke anklages for medvirkning.

Når Bertheussen går til anmeldelse skyldes det at regissør, teater og skuespillere primært fremhever sin rett til å ytre seg som de har gjort. Det gjør ikke nevneverdig inntrykk at de er lei seg for at Bertheussen er lei seg.

I den lange løp vil kunsten tape på å flytte merkesteiner som store grupper i samfunnet mener bør stå der de står.

Den ytringen som bildene av husene representerer bør ikke havne i rettssalen.  Konflikten bør løses ved at teateret i større grad tar selvkritikk. De bør lytte til de mange som har hevdet at vi ikke ønsker en utvikling der offentlig kjente personer familie eller deres privatliv i større grad blir en del av den offentlige debatt. De sosiale mediene har gjort det enda vanskeligere å beskytte privatlivets fred. Oppblomstringen av ekkokamre og prioritering av sterke emosjonelle ytringer i nyhetsstrømmen, bidrar til å øke temperaturen i debatten. Da er det noen som går over grensen først og fremst med hva de selv ytrer. Noen få tyr til hærverk og direkte trusler.

Denne utviklingen må vi leve med. Det politikerne kan gjøre, er å sørge for at privatlivets fred ikke svekkes og at familiemedlemmer ikke direkte eller indirekte trekkes inn i offentligheten mot deres vilje.

Domstolene får tolke gjeldende lov. Viktige debatter om stridstema bør løses i dialog mellom stridende parter, ikke i rettssalene. Det er mulig forestillingen «Ways of Seeing» etter alt oppstyret kan betegnes som en kommersiell suksess. I den lange løp vil kunsten tape på å flytte merkesteiner som store grupper i samfunnet mener bør stå der de står.