KrFs brukne vinge

Det er ikke noe vakkert syn å se KrF flakse på den politiske himmelen for tiden. KrF et som en fugl med brukket vinge.  De håper partiets eget forslag til statsbudsjett som legges fram i dag skal gi dem et løft.

Det viktigste er alt kjent i skrivende stund. Det er ingen ting å si på frimodigheten når det gjelder å stille krav. De krever at barnetrygden skal økes med fire milliarder kroner og vil finansiere det med økt skatt for de som tjener mest. KrF nekter å være med på å la fergeselskapet Color Lline få flagge ut og skape jobbusikkerhet for 700 sjøfolk. De vil ha 160 millioner mer til barnehagene for å gi særlig de mindre barnehagene muligheter for å innfri bemanningsnormen. De vil skrote Frps fanesak om at det ikke skal betales moms når en handler på utenlandske nettsteder for under 350 kroner.

KrF vil også rydde plass på budsjettet til 1000 flere kvoteflyktninger og setter av 268 millioner kroner for å overføre ansvaret for mindreårige asylsøkere til barnevernet. KrF vant i fjor igjennom med kravet om en lærernorm. De vil derfor øremerke 200 millioner i bevilgninger til kommunene til dette formålet og innføre en mentorordning for nye lærere som vil koste 135 millioner kroner hvert år.

Det KrF garantert ikke får gjennomslag for, er å øke skattene med 2,5 milliarder kroner.

Det kravet KrF har bredest støtte til er å fjerne den skattefrie momshandelen. Skjer det, vil det bli jubel i handel- og næringsliv. Men dette er en seier Frp nødig gir slipp på. Frp har dessuten varslet at de i forhandlingene vil komme med motkrav dersom KrF krever endringer på områder Frp har vunnet fram.

KrF har gode begrunnelser for de endringer de foreslår, og de kommer nok til å bli enige med regjeringen om budsjettet. Det har de klart de fem siste årene. Når partiet har bestemt seg for at det vil inn i regjeringen, kan de ikke annet ennå bli enige om budsjettet.

Regjeringens forhandlere vil ventelig skyve vanskelige saker over til regjeringsforhandlingene, slik at de kan få vedtatt budsjettet

KrF har ikke en god forhandlingsposisjon når det gjelder budsjettet. Partiet står sterkere når det skal forhandles om en regjeringserklæring. Regjeringens forhandlere vil ventelig skyve vanskelige saker over til regjeringsforhandlingene, slik at de kan få vedtatt budsjettet. Her har de ikke mer enn tida og veien.

Faren er til stede for at KrF ikke får betydelig gjennomslag i budsjettet fordi Erna Solberg vil løse problemene ved å love større gjennomslag i regjeringserklæringen. Det blir ikke mye KrF klarer å øke barnetrygden neste år, men de kan få regjeringen med på at opptrappingen skal videreføres i den kommende tre årene.

Det ville vært like lett, sannsynligvis lettere, for KrF å vinne fram med sine budsjettkrav om de hadde forhandlet med Jonas Gahr Støre.  Skal det bli forstått hvorfor KrF valgte blå side framfor rød side, må de ha andre saker å vise til. Her er abortsaken sentral.

Her har Erna Solberg og Kjell Ingolf Ropstad tråkket feil. Det er forvirrende å forstå hva Erna Solberg og Bent Høye mener. De er med på å endre formuleringer, men de sier samtidig at ingen kvinner skal tvinges til å bære fram et barn de ikke ønsker. Selvbestemmelsen skal ikke innskrenkes. Ropstad sier noe helt annet. Han sa til landsmøtet at de hadde fått en historisk mulighet til å endre abortloven.

For KrF dreier det seg ikke bare om ord. Her er poenget at kvinners selvbestemmelse skal begrenses.

Når Kjell Ingolf Ropstad innser at det ikke er grunnlag for det han fikk et flertall på landsmøtet til å tro, bør han ta konsekvensen av det og bryte forhandlingene

Når Kjell Ingolf Ropstad innser at det ikke er grunnlag for det han fikk et flertall på landsmøtet til å tro, bør han ta konsekvensen av det og bryte forhandlingene. Det er mulig Ropstad er så oppsatt på å lykkes i forhandlingene at han vil kunne leve med å ord om abort som ikke innskrenker kvinners selvbestemmelse. Det bør ikke partiet godta.

Det er grunn til å diskutere sorteringssamfunnet og de etiske dilemma vi står overfor på det bioteknologiske området. Det Ropstad og Erna Solberg har oppnådd er å skape en abortstrid som brer om seg ut over dette over alt i landet. Frontene hardner til. Det er varslet store demonstrasjoner i flere byer om vel en uke. En undersøkelse som Respons Analyse har gjennomført for VG viser at 68 prosent av velgerne sier nei til å endre abortloven, mens 16 prosent svarer ja.

Det er forståelig og strategisk lurt av KrF å ha et annet syn på abort enn de andre partiene. De kan vinne velgere på det. Men det blir galt når KrF krever endring i abortloven som en betingelse for å gå inn i regjeringen. En slik innflytelse bør ikke et parti som ikke har mer enn 4 prosent oppslutning få.

Abort er i ferd med å bli en betent sak innad i regjeringspartiene. Det er ingen andre enn Erna Solberg som har rotet det til. Hun og Høyre kommer til å tape på det.

Inntrykket av at KrF forhandler om å komme inn i regjeringen på feilaktige premisser, kommer til å bre om seg etter hvert som det blir klart at det ikke kommer til å bli endringer i abortloven som innskrenker kvinner selvbestemmelse.

Kjell Ingolf Ropstad er en dyktig politiker som har skaffet seg en stor fallhøyde. Det må politikere våge noen ganger. Slik sett er han i samme situasjon som Knut Arild Hareide som har satt seg på tribunen for å se på regjeringsspillet.

I slike situasjoner gjelder det å ikke framstå som en glatt ål som forsøker å snakke seg fra et nederlag. Det gjelder å opptre rakrygget og si det som det er: «Vi vant ikke fram med en historisk endring av abortloven. Derfor anbefaler jeg at vi ikke går inn i regjeringen Solberg».

Det vil det stå respekt av.