Dropp etikkplakat

Ved jevne mellomrom dukker ideen om at forlagsbransjen bør få sin egen etikkplakat opp. Denne gangen skjer det i forbindelse med Tomas Espedals bok «Elsken».

Her hevder en kvinne at hun blir utlevert - i praksis uten mulighet for å ta til motmæle. Geir Gulliksen er blitt kritisert for å ha brutt privatlivets fred i romanen «Historie om et ekteskap». Bølgene gikk høyt da Karl Ove Knausgård utleverte sin far og andre familiemedlemmer i «Min kamp». Helga Hjorth raste mot søsteren Vigdis Hjorth, som hun hevdet nådeløst utleverte familien i boken «Arv og miljø». Den ble en bestselger for noen år siden. Helga Hjorth svarte året etter med å skrive «hevnromanen» «Fri vilje».

Felles for disse romanene er at forfatteren bruker levende modeller for sin historie. De understreker samtidig at det de skriver en blanding av diktning og fakta. Hva som er hva, får ikke leseren vite. Leseren får tro det en vil. Forfatterne viser til sin kunstneriske frihet og rett til å bruke følelser og hendelser i eget liv i sin diktning.

De har selvsagt rett i at det er en forskjell på å skrive en roman eller rette en offentlig beskyldning mot noen. Likevel, mennesker opplever seg krenket og tråkket på når det «får gjennomgå» i en roman.

Den det handler om opplever at en blir hengt ut og nærmeste gjort rettsløs fordi det er umulig å gå i rette med en roman ettersom det er uklart hva som er fakta og hva som er fantasi.

Det er umulig å gå i rette med en roman ettersom det er uklart hva som er fakta og hva som er fantasi.

Klassekampen har bedt de største norske skjønnlitterære forlagene om å svare på hvordan de arbeider med etiske problemstillinger knyttet til bruk av levende modeller i romaner.

Fire av seks av dem har laget egne etiske retningslinjer for slike saker. Ingen av forlagene støtter tanken om at det skal lages et etisk regelverk for bokbransjen etter modell av pressens Vær Varsom-plakat.

Forlagene må også vurdere både etikk og jus i sakprosabøker. Når bøker om brennbare emner gis ut, er det slett ikke uvanlig at et forlag må be en jurist lese manus for å vurdere et mulig erstatningsansvar. Det skjer rett som det er at forlag må gjøre endringer i manus for å unngå en runde i rettsalen.

Ytringsfriheten står sterkt i vårt samfunn. Samtidig må myndighetene beskytte enkeltmennesker mot å bli utlevert eller utsatt for ærekrenkende beskyldninger det ikke er hold i.

Pressen har en lang tradisjon for å drive selvjustis som bransje. Et av poengene med Vær Varsom-plakaten er å få myndighetene til å holde seg unna. Pressen skal selv trekke grensene for hva som kan forsvares å publisere.

Da holder det ikke å vise til at hver enkelt redaktør eller journalist skjøtter dette ansvaret. Det er Pressens Faglige Utvalg (PFU) som trekker grensene. Dersom PFU dømmer noen for brudd på Vær Varsom- plakaten, skal dommen publiseres i den avisen som er blitt dømt.

For mange som klager til PFU, vil det å få medhold i PFU være nok. Andre som mener seg utsatt for lovbrudd, dropper PFU og tar sin sak til domstolene.

En forutsetning for pressens selvdømmeordning, er at ordningen benyttes og at PFU har autoritet og legitimitet. Politikerne mener pressens selvdømmesystem fungerer tilfredsstillende. Derfor har det ikke kommet forslag om å lage nye lover og flytte uenigheter om det pressen publiserer inn i rettssalene.

Etikken står på egne bein. Den er ikke avhengig av lover eller bransjestandarder.

Det spørs om det er behov for skjerpede lover for å kunne slå ned på praksisen i forlagsbransjen. De grove overtrampene blir fanget opp med de lovene vi har i dag. Løsningen er i alle fall ikke å vente på at forlagene selv skal følge i mediebransjens fotspor. Når interessen ikke er der, vil det ikke fungere med etiske regler og et organ som dømmer om reglene er fulgt eller ikke.

Det betyr ikke at det er fritt fram for forfattere og forlag å gjøre som de vil. Det bør være kritikk og debatt omkring det forfattere bringer til torgs. Når mennesker opplever at de blir hengt ut, bør mediene sørge for å fremføre deres anklager om sviktede etiske bevissthet hos forfatter og forlag.

Etikken står på egne bein. Den er ikke avhengig av lover eller bransjestandarder. Det er opp til hver og en å slå ned på kritikkverdig praksis. Forfattere har sin kunstneriske frihet, men det betyr på ingen måte at de er fritatt for kritikk for hvordan de forvalter denne friheten.