Det franske opprøret

Den øverste politiske lederen i et land må ha kontroll. En kan ikke opptre som et aspeløv som føres hit og dit av skiftende vinder i opinion og blant interessegrupper. Donald Trump insisterer på at han har en slags kontroll. Han kvitter seg med medarbeidere over en lav sko og står steilt på det han vil ha gjennomført. Selv i det kaoset han befinner seg i og den voldsomme kritikken har utsettes for, er det fortsatt mange som mener han ligger best av til å bli president også i neste periode.

Theresa May har mistet kontrollen over brexit-prosessen ser det ut til. Hun får neppe Parlamentet til å godkjenne avtalen hun har forhandlet fram i morgen. Det kan være starten på en prosess det hun skiftes ut som statsminister. En annen mulighet er at han beholder posisjonen tross alt, og styrer Storbritannia ut av EU uten en avtale.

For vel en uke siden forsøkte Emmanuel Macron å opptre som om han hadde kontroll over situasjonen i Frankrike. Han refset demonstrantene og ba politiet sette inn nødvendige ressurser for å opprettholde ro og orden. Det gjorde vondt verre. De «Gule vestene» nekter å akseptere den politikken Macron fører.

De gule vestene fremsetter en voldsom mengde med krav: Gjør slutt på all hjemløshet, mer progressiv inntektsskatt, økt minimumslønn, nei til flere kjøpesentre, bedre boliger, økt skatt til store bedrifter, gjeninnføring av formuesskatt, beskyttelse av fransk industri, færre midlertidige stillinger, slutt på innstramminger i offentlig sektor som rammer de fattigste, redusert innvandring, skjerpede krav til integrering, flere arbeidsplasser, økt støtte til funksjonshemmede, forbud mot salg av ressurser som er i det offentliges eie, ingen nedbygging av offentlig tjenester, nei til mer sentralisering, økt støtte til distriktene bedre velferd for eldre, maksimalt 25 elever per klasse fra barnehagen til videregående, økt bruk av folkeavstemninger, pensjon ved fylte 60 år og rett til pensjon i en alder av 55 år i fysisk belastende yrker og avvikling av ordningen om livslang lønn til presidenter – for å neve noe.

Problemet er at økte skatteinntekter fra de rike neppe kan finansiere alle kravene om bedre velferd for mange

Det dreier seg om beskyttelse mot konsekvenser av globaliseringen, bedre velferdsordninger for de fattigste, et mer rettferdig skattesystem og styrking av distriktene som alternativer til sentralisering. De gule vestene krever at de rike skal betale mer skatt slik at en får finansiert dagens velferdsordninger og forbedret flere av dem. Problemet er at økte skatteinntekter fra de rike neppe kan finansiere alle kravene om bedre velferd for mange. Da må staten øke sine utgifter.

Å finansiere velferd med økt belåning får en ikke EU med på. I Brussel støtter de Macrons reformer. De har mer tro på en hestekur, som for eksempel Spania, Portugal og Hellas måtte igjennom, før de fikk kontroll med gjeld og økonomi.

Problemet for Macron er at den politikken han får støtte til i Brussel blir avvist i gatene i Frankrike. Arbeidsløsheten er på 10 prosent. Fattigdommen brer om seg. Folk er sinte og frustrerte.

Frustrasjonen vendte seg mot de etablerte partiene ved presidentvalget. Macron utnyttet makttomrommet, laget sitt eget parti og framsto som den mest samlede presidentkandidaten. Macron kom utenfra og ovenfra. Han er en typisk representant fra den franske eliten som gjerne vil styre folket. Macron hadde imidlertid ikke er parti å lene seg på. Han har ikke en maktbase i form av et kontaktnett som stiller opp for ham i motvind. Han er eneren på toppen som folk stemte fram. Nå vil de ikke ha ham lenger. En undersøkelse viser at 72 prosent støtter protestene, 27 prosent støtter Macron.

Macron defineres nå som en skuffelse

Macron har sagt han vil droppe avgiftsøkningen på drivstoff. Han kommer sikkert også opp med noen andre tiltak i dag. Det er neppe nok. Opprøret i Frankrike stikker dypere enn som så. Frankrike er i ferd med å gå i oppløsning. Regjeringen sliter med å ta situasjonen inn over seg og samle seg om et lederskap. Macron defineres nå som en skuffelse. Han lider samme skjebne som de andre partilederne før og under presidentvalget.

De gule vestene forenes i ønsket om forbedringer og mindre forskjeller. Men de representerer ikke et realistisk politisk program for å komme dit de ønsker seg. Faren er stor for at de radikale kreftene på høyresiden utnytter situasjonen.

Da Macron vant over Marine Le Pen jublet de i Brussel og rundt om i de etablerte partiene i Europa. Nå er jubelen erstatte med et tynt håp om at han skal klare å styre Frankrike videre.