Tvilen i det gamle styringspartiet

Ansvarlighet og det som tjener landet på sikt har vært et varemerke for Arbeiderpartiet. Det er en viktig grunn til at de i etterkrigstiden har vært landets fremste styringsparti. Jonas Gahr Støre står i denne tradisjonen. Det har også preget Ap som opposisjonsparti den siste fireårsperioden. Det blåser imidlertid en populistisk vind over norsk politikk. Det bestilles tydelig tale, og enkle løsninger går som varmt hvetebrød.

Jonas Gahr Støre er kommet i tvil. I møte med de tillitsvalgte stilte han i går spørsmål med om Ap har vært for konstruktiv og vist for stor vilje til samarbeid med regjeringen. Han varslet en tøffere opposisjonspolitikk. Det kommer som svar på kritikken om at det er blitt for liten forskjell mellom Høyre og Ap.

«God styringsfornuft»

Grunnen til at Ap og Høyre er enige i mange store, viktige saker, er at disse saken er båret fram av «god styringsfornuft». Ap og regjeringen har vært enige om politireformen, integreringspolitikken, klimapolitikken, forsvarsplanen, deler av skattepolitikken og det meste i utenrikspolitikken, herunder EU og EØS. Dette skal ifølge en del observatører være et stort problem.

Vi trenger samlende forlik for å skape stabile rammebetingelser og stø kurs

Hvis Ap nå skal begynne å lete etter avstand til Høyre finner de nok noe de kan bruke. Men det vil være negativt for Norge. Vi trenger samlende forlik for å skape stabile rammebetingelser og stø kurs. Noe av styrken ved norsk politikk er at vi makter å skape enighet om store, viktige saker. Det er Høyre og Ap som har båret dette ansvaret. Ap bør ikke forlate denne linjen i en heseblesende jakt etter å finne måter de kan stanse reformer og endringer på.

I følge tidligere nestleder Helga Pedersen har Ap sviktet distriktene ved å gi støtte til politireformen og forsvarsplanen. Hun mener særlig nedleggingen av Forsvarets anlegg på Andøya og Bardufoss har hatt slått negativt ut.

De reformene Helga Pedersen snakker om, handler om endringer som er solid faglig begrunnet. Politireformen er et resultat av at terroren 22. juli avdekket at politiet ikke fungerte tilfredsstillende. Nøkkelen til bedre beredskap og mer effektiv kriminalitetsbekjempelse er at kompetansen samles og utnyttes bedre. Politianalysen avdekket at en rekke lensmannskontorer er mer stengt enn åpent på grunn av tynn bemanning. Svaret på dagens kriminalitet er ikke flest mulig lensmenn spredt ut over landet. Ap har forholdt seg til denne virkeligheten og gitt støtte til politireformen. Støtten ble etter hvert halvhjertet med den begrunnelse at regjeringen sviktet når det gjelder gjennomføringen. Det er en søkt begrunnelse. Vi er midt i gjennomføringen av reformen. Den går etter planen. Det er for tidlig å skrike opp om at reformen ikke virker. Her må politikerne ha is i magen, i alle fall til 2019.

Stortinget her vedtatt en forsvarsplan som er i tråd med det ledelsen i Forsvaret har bedt om. Vi kan ikke opprettholde forsvarsanlegg av distriktspolitiske hensyn. Det har Ap innsett og stemt for å legge ned virksomheten på Andøya og Bardufoss.

Ap og kommunene

Ap hadde neppe gjort det særlig bedre i høstens valg om de hadde ført en politikk som ikke har noen videre horisont enn at de skal være imot det regjeringen foreslår. Det skjedde med kommunereformen. Er det noe Ap vil, så er det å få redusert antallet kommuner. Helga Pedersen sa endatil før forrige stortingsvalg at hun var rede til å bruke tvang for å få gjennomført nødvendig endring. Nå vil Ap ha omkamper om kommuner og regioner.  Men Ap vil samtidig også ha færre kommuner og regioner. Hvis de ikke har tenkt å ha en mening om hvordan det bør være, og kun markere at de ønsker frivillighet, blir dette en pinlig sak for Ap.

Ap må i opposisjon markere seg som et konstruktivt styringsparti. Det er Aps berettigelse. De må tåle at Senterpartiet, SV og Miljøpartiet de Grønne med stor kraft kjører fram saker det aldri blir noe av.