Støres kloke valg

Da Dagbladet først avslørte at Jonas Gahr Støre hadde investert i eiendomsutvikling, kunne en lure på hva som var problemet. Har man først noen millioner til overs, og det har Støre, virker det fornuftig å bidra til at det bli bygget flere boliger. Så viste det seg at det var flere kjente finansfolk som satt med betydelige eierandeler i prosjektet, blant dem Stein Erik Hagen og Tove Midelfart. Og det er flere av de som mener at man ikke bør ta i Høyrefolk som Hagen med ildtang en gang. Det hjalp ikke at Støre bare hadde tre prosent, mens Hagen hadde 29. De var på samme lag.

Verre skulle det bli. Dagbladet kunne fortelle at en del av underleverandørene benyttet underleverandører som igjen benyttet «løsarbeidere». For få uker siden hadde Støre tatt et kraftig oppgjør på Arbeiderpartiets landsmøte med bemanningsbyråer uten skikkelige tariffavtaler. Han vil skjerpe kravene slik at det ikke utvikler seg et «løsarbeidersamfunn».

Hadde ikke oversikt

Støre forsto med en gang at han måtte selge seg ut av prosjektet da dette ble et tema i offentligheten. Han hadde ikke sjekket arbeidskontraktene til alle som skulle jobbe på prosjektet. Hadde han bedt om det, da han gikk inn, ville han ikke fått det. Han ville fått en forsikring fra byggherren om at alle leverandørene fulgte norsk lov. De hadde neppe oversikt over hvem underleverandører ville trekke inn for å gjøre de ulike jobbene da Støre bestemte seg for å investere.

Ingen vet bedre enn Høyre at det ikke er grunnlag for å kritisere Støre

Høyre og andre politikere utnytter denne saken så godt det lar seg gjøre. Påstanden er at Støre bedriver dobbeltmoral. Det er en påstand det ikke er hold i. Støre trekker seg ut for å unngå beskyldninger om dobbeltmoral. Det kan umulig være slik at politikere ikke skal kunne investere i eiendomsprosjekter. Støre har regnet med at dette var en trygg, ansvarlig og god investering. Han hadde ikke grunn til å tro noe annet.

Ingen vet bedre enn Høyre at det ikke er grunnlag for å kritisere Støre. Høyre burde gitt Støre ros for at han investerer i boliger og for at han trekker seg ut når kritikkverdige forhold avsløres. Likevel havner Høyre i bakvendtland med kritikk av politikere som engasjerer seg i næringsvirksomhet.

Den mest hodeløse kommentaren, serverer Dagsavisen på lederplass i dag. Først slår de fast at det i prinsippet ikke er noe galt i å investere i boligbygging. Hvis noen skulle være i tvil om det. Deretter slår de fast at Støre aldri skulle involvert seg fordi «byggebransjen er en sump av tvilsomme avtaler og påtagelig lav organisasjonsgrad». Når Støre først vil gå til valg på et program for å bedre forholdene i byggebransjen, burde han vite at alt han gjør kan bli politisk, heter det. «Det er derfor uansvarlig av Støre å plassere sine penger i et selskap og i en bransje han ikke har full oversikt over». Slik taler etterpåklokskapen. Dagsavisen er fullstendig opphengt i at Støre burde ha visst, og gir ham ingen kreditt for at han trakk seg ut med en gang han fikk vite.

Dagsavisen mener den eksponering han har utsatt seg og partiet for, kan få dramatiske følger. Støres troverdighet er svekket. Svekkes lederens moralske autoritet, går det ut over partiet, konkluderer Dagsavisen.

Slik oppnår han troverdighet – i alle fall hos dem som ikke er hengt opp i populistiske tankeforestillinger og lar seg styre av de politiske korrekte vinder

Å gjøre dette til et spørsmål om moral er en skivebom. Det er ikke et moralsk spørsmål å investere i et eiendomsprosjekt. Det er kurant næringsvirksomhet. Dagsavisens tekning innebærer at politikere ikke kan kjøpe seg nytt hus en gang, for hvem kan vite hvilke underleverandører som har gjort jobben. Og politikere bør i alle fall ikke ta sjansen på å bygge hus. For hvem vet hvilken timebetaling malerne får?

Moral handler ikke om den ytterste forsiktighet. Moral handler om å stå fram i full offentlighet med de valg en foretar. Moral handler om å gjøre det rette. Politisk korrekthet er noe annet. Det er her Støres kritikere surrer.

Ikke moral

Støres investering i et boligprosjekt kan ikke gjøres gjenstand for en moralsk vurdering. Når Dagbladet avslører at det benyttes «løsarbeidere» i prosjektet, oppstår det en politisk situasjon. Støre oppdager raskt at noen vil bruke denne saken for å svekke hans posisjon og Arbeiderpartiets politikk. Her inntar Støre et moralsk standpunkt. Han selger seg ut, kanskje med tap, og han gir helt sikkert fra seg en pen fortjeneste. Surt, men å opptre i henhold til etiske krav har en pris.

Nå bør vi bli ferdige med denne saken. Den har nær null prinsipiell interesse. Den burde styrke Støre som politiker, fordi han viser vilje til å rydde opp raskt og effektivt og sette egne økonomiske interesser til side når han ser det er nødvendig. Slik oppnår han troverdighet – i alle fall hos dem som ikke er hengt opp i populistiske tankeforestillinger og lar seg styre av de politiske korrekte vinder som herjer med jevne mellomrom.