Redaktør på kildejakt

Pressen beskytter sine kilder. Det er et hellig prinsipp. Hvis ikke kildevernet er absolutt, vil ikke personer ta sjansen på å informere pressen om det de vet. Derfor velger journalister og redaktører heller straff framfor å oppgi en kilde. Slik må det være.

Prinsipper må til tider tåle brutale møter med virkeligheten. Det opplevde de i TV2 i vinter da mediene skrev om at selskapet går mot et historisk underskudd og at programkostandene hadde steget kraftig. Dette reagerte sjefredaktør og administrerende direktør Olav T. Sandnes på. Noen av hans nærmeste lekket informasjon som var taushetsbelagt. Redaksjonsklubben ble informert om at ledelsen ikke kunne leve med at sensitiv informasjon kom på avveie. De ville gjøre det tydelig for alle og enhver at den slags ikke tolereres. En advokat ble tauet inn, ansatte ble kalt inn til avhør og e-poster til ansatte ble undersøkt. De fant ikke synderen.

Modell fra Sverige

Norsk Redaktørforening er at den oppfatning at det TV2 har foretatt seg, ikke skal være lovlig, skjønt det er ikke helt klart hva foreningen mener. De vil at det skal innføres et etterforskningsforbud etter modell som de har i Sverige. Det betyr at politiet ikke skal starte etterforskning for å få vite hvem som er pressens kilder i en sak. Forbudet retter seg primært mot offentlig sektor. Her vil pressen selv har rett og frihet til å skrive hva en vil uten å få politiet på nakken. Det er mange som er underlagt taushetsplikt i offentlig sektor. Men pressen mener altså at de skal ha ubegrenset rett til å publisere lekkasjer med unntak av saker som påviselig setter landets sikkerhet i fare. Det spiller ingen rolle om saken er stor eller liten, om det er kritikkverdige forhold det handler om, saker de er uenige i eller som de mener offentligheten må kjenne til. Det er mediene som avgjør hva de vil publisere.

Det er mulig TV2 burde nøyd seg med å gi aktuelle personer en advarsel.

Det er temmelig åpenbart, selv for de som står øverst på barrikadene i kampen for åpenhet, at det ikke kan godtas at noen lekker forretningshemmeligheter. At det ble kjent før ledelsen hadde offentliggjort at TV2 går med underskudd og at kostnadene til produksjon av programmet løper løpsk, kan ikke sies å være forretningshemmeligheter. TV2 står imidlertid i en tøff konkurransesituasjon, så det er ikke vanskelig å forstå at ledelsen ikke vil slå seg til ro med at sensitiv informasjon lekker ut.

Det er mulig TV2 burde nøyd seg med å gi aktuelle personer en advarsel. Olav T. Sandnes møter seg selv i døra i denne saken. Han sitter i styret i Norsk Redaktørforening som altså mener at det bør være forbudt å jakte på pressens kilder. «Generelt er det problematisk hvis man går etter lekkasje på en måte som kommer til å bli en jakt på kilder», sier Arne Jensen, generalsekretær i Redaktørforeningen til Dagens Næringsliv. Det er presis en slik jakt Sandnes har satt i gang.

Det er er illojalt av ansatte å dele intern informasjon og at det kan være brudd på kontrakten man har med selskapet man jobber i

Den som tar skarpest avstand fra det TV2 har foretatt seg, er Ina Lindahl Nyrud, som er advokat i Norsk Journalistlag og Dagens Næringsliv på lederplass. DN kaller Sandnes` kildejakt «et farlig signal til resten av samfunnet» og mener Pressens Faglige Utvalg bør behandle saken.

Illojale ansatte

Den som viser størst forståelse for TV2 kildejakt er VGs sjefredaktør Gard Steiro.

– Det må være ødeleggende for en virksomhet når slikt skjer, så jeg har forståelse for at dette er krevende for TV2 og at man må ta grep. Det er en vanskelig balansegang, sier Steiro. Han mener det er illojalt av ansatte å dele intern informasjon og at det kan være brudd på kontrakten man har med selskapet man jobber i dersom en bevisst gir fra seg sensitiv informasjon.

Steiro er også, som Sandnes, administrerende direktør. Det betyr at han har to hatter på seg. Som redaktør vil han ikke drive jakt på kilder. Som administrerende direktør kan han ikke godta at taushetsplikten brytes og ansatte opptrer illojalt.

Sandnes har satt ned foten i TV2. TV2s praksis bidrar nok til at kravet om etterforskningsforbud står svakere enn tidligere. Sterkt har det aldri stått.