Omkalfatringer i politikken

Theresa May lar seg ikke påsette en enkel formel. Hun en ihuga markedsliberalist som ivrer for frihandel og står for en innvandringspolitikk som ikke ligger langt fra det Frp står for. Nå vil hun også at den britiske regjeringen skal gi økononomisk støtte til industrien. Den slags skurrer vanligvis i konservative Høyre-ører. Det likner med på hva de rødgrønne kunne finne på. Støtte til industrien er ikke tillatt ifølge EØS-avtalen. Det må i tilfelle gis i form av støtte fra Innovasjon Norge eller skattefradrag via Skattefunn-ordningen.

Om to år kan Storbritannia gjøre som de vil. May vil at staten skal satse på biovitenskap, utvikling av lavutslippsfartøy, industriell digitalisering, kreative næringer og kjernekraft. Det kan bli snakk om å gi direkte støtte, legge forholdene godt til rette og opprette nye forsknings -og utdanningsinstitusjoner.

Theresa May er opptatt av å markere at Storbritannia skal være et attraktivt land å drive næringsvirksomhet i, selv om de melder seg ut av EUs indre marked. Hun vil at staten skal bidra økonomisk for å stimulere til at industrien utvikler komparative fortrinn.

For markedsliberalister her til lands er dette en fremmed tanke. Regjeringen har ingen planer om å støtte enkeltbransjer. Strategien er å stimulere hele bredden i næringslivet med skattelettelser.  Det er ikke statens oppgave å plukke ut vinnere, sies det. Noen er så sterke i troen på markedets suverene fortreffelighet at de også vender tommelen ned for det meste av det Innovasjon Norge driver med.

Theresa May later til å ville kjøre en «både -og strategi» – både skattelettelser og støtte til utvalgte bransjer Om to år kan de ikke protestere i Brussel mot at britene favoriserer egen industri. Vi kan regne med at flere fra venstresiden vil benytte Theresa Mays planer som et argument for at Norge bør komme seg ut av EØS-avtalen.

Theresa May vil gjerne tale de fattiges sak

Theresa May forsvarer en «hard brexit», samtidig som hun gjør det klart at Storbritannia på ingen måte har tenkt å isolere seg. Hun vil ha frihandel og inngå avtaler med alle som er interessert.

May holdt også et flammende innlegge på toppmøtet i Davos før helgen. Hun snakket med stort alvor til verdens rikeste om den økende bekymringen i befolkningen for å bli «left behind». Hun sa at reformer var absolutt nødvendig for å kunne opprettholde dagens globale markedsøkonomi.

Theresa May vil gjerne tale de fattiges sak. Hun vil forplikte seg like sterkt som Labour-leder Jeremy Corbyn på at hele befolkningen i Storbritannia skal ha gode levevilkår. Det er derfor hun vi ha kontroll på innvandringen.

Om Theresa May klarer å føre en økonomisk politikk som kommer de fattigste til gode, gjenstår å se.

Skattelette

I sin tale i forbindelse med innsettelsen som president fredag, gikk Donald Trump svært lang i å garantere de fattige bedre levevilkår under hans ledelse. Det er enda større grunn til å stille spørsmål med om Trump vil lykkes. Skattelette vil de rike nyte godt av fra første stund. Mens han har begynt med å ta helseforsikringen, Obamacare, fra de fattigste.

Det Theresa May og Donald Trump har felles, er at de vil ha kontroll på hvem som kommer inn i landet og de vil han en frihandel som de selv har fordel av. May og Trump skal møtes denne eller neste uke. Da kan det være vi får vite noe mer om hva slags planer de to konservative lederne har for å bedre forholdene for de fattige i eget land.

Trump fikk støtte fra millioner av arbeidsløse fordi han lovet å ta skikkelige grep for å bedre forholdene. Skattelette som metode er god, gammeldags høyrepolitikk. Trump vil investere i infrastruktur. Han vil bruke penger han ikke har. Dette er kenyesiansme av godt gammelt merke. Det vil kunne øke USAs utenlandsgjeld betydelig. Det er tvilsomt om han får med seg Republikanere på noe som minner om en politikk som venstresiden ofte forsvarer.

I Europa fosser høyrepopulistene fram ved å forsvare velferdsstaten, love bedre forhold for de fattige, rakke ned på EU og angripe globaliseringen. I Frankrike ser det ut til at venstresiden klarer å samle seg sterkt om Manuel Valls som kandidat til presidentvalget. Men få tror han når fram i den avgjørende valgomgangen. Det kan komme til å stå mellom Marine Le Pen og Fracois Fillon. Man risikerer at velgerne på venstresiden vil foretrekke Le Pen, tross alt, fordi hun har et program som sosialister kan leve med.